Er det en ting du må være forberedt på når du skal igjennom prøverørsbehandling så er det venting. Mye venting. Å vente på å få time hos gynekolog og fertilitetssenter er egentlig greit nok. Det er forståelig at du må vente og du kan være heldig (som oss) å få time tidligere enn planlagt, eller du kan gå privat (hvis man har råd) og få time raskt.
Det verste er å vente på at kroppen skal gjøre jobben sin. Da er det plutselig ingen mulighet til å snike i køen, ingen du kan betale for å få gang på ting. Spesielt frustrerende er det når kroppen ikke fungerer som du vil. Som forrige syklus, hvor kroppen min bestemte seg for å få mensen 2 uker senere enn jeg trodde, som igjen førte til at forsøksoppstart ble utsatt 2 uker.
Etter et forsøk som har endt negativt er kroppen full av hormoner, og for å få kroppen tilbake til det normale bør du hoppe over minst en syklus før du starter på nytt. Mange opplever at syklusen etter et forsøk er litt på bærtur, ofte blir den litt lengre enn normalt. Mine sykluser ligger på rundt 40-50 dager, så jeg håper virkelig ikke den blir så mye lengre enn det!
Jeg prøver å fylle ventetiden med positive ting, selv om det ikke alltid er like lett. Det er så lett å falle ned i et mørkt hull fyllt av frykt for at ting skal gå galt, sorg over å ikke fungere som alle andre og lengsel etter det vi ønsker så sterkt. Men vi er heldige som har gode venner rundt oss som drar oss opp og heier oss videre. Etter jeg testet negativt forrige gang fikk jeg en nydelig orkide av min beste venninne. Den står i stua mi nå og lyser opp og minner meg om at jeg ikke er alene selv om det av og til føles slik.
Jeg har meldt meg inn i foreningen Ønskebarn, en forening som jobber for de ufrivillig barnløses sak. De arrangerte nettopp et treff hvor man kunne møte andre i samme sitausjon. Egentlig er jeg veldig sjenert overfor nye folk, men jeg tok mot til meg og møtte opp likevel. Og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde! Der traff jeg 2 flotte damer med sterke historier å fortelle. De har vært heldige begge 2 og lykkes til slutt og det ga meg litt mer håp. Jeg skal fortsette å bli med på disse treffene, jeg tror det er veldig godt å komme seg ut av huset, treffe likesinnede og å dele erfaringer. Jeg føler at det å måtte ty til prøverørsbehandling fortsatt er litt skambelagt i samfunnet vår, da er det godt å møte noen som jeg kan være helt åpen og ærlig med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar