I dag er jeg i uke 8+5. Den verste kvalmen har avtatt og blødningene har heldigvis stanset. Det eneste som plager meg nå er bekkenløsning. Den meldte seg allerede i uke 5 og det er jo utrolig tidlig. Det er ikke normalt å få det så tidlig, men på grunn av alle hormonene man må ta ved IVF-behandling er det dessverre ganske mange som får det veldig tidlig hvis de blir gravide etter behandlingen. Man er kanskje ekstra utsatt hvis man blir gravid etter fryseforsøk i medisinert syklus (som meg), for da er man nødt til å gå på medisinene helt fram til uke 10. Nå har jeg litt over en uke igjen på medisinene og jeg håper virkelig at det blir litt bedre etter jeg slutter! Jeg hadde en samtale med jordmor for en uke siden og hun hadde et lite håp om at det skulle bli bedre når jeg slutter, så jeg krysser fingrene. Nå er jeg så vond i bekkenet at jeg sliter med å sove, klarer ikke å sitte eller stå lenge om gangen eller å gå mye. Veldig slitsomt! Men som jeg har sagt før: jeg piner meg igjennom hva som helst bare det ender bra til slutt!
Jeg klarer enda ikke helt å forstå at jeg faktisk er gravid. Kanskje det blir mer virkelig på neste ultralyd i uke 12? Da vil fosteret ligne mer på en baby. Jeg gleder meg så utrolig mye til å få se spira vår igjen! Føler dagene snegler seg avgårde nå.
22. januar er den magiske datoen, da er det tid for ultralyd, men ikke minst: da har jeg nådd første milepæl - 12 uker!
søndag 30. desember 2012
Skummel blødning
Etter testen ble positiv var vi helt i hundre både mannen min og meg. Vi valgte å fortelle om de gode nyhetene til foreldrene og søsknene våre bare et par dager senere. De har fulgt oss hele veien og de hadde lagt merke til hvor dårlig jeg hadde vært så det hadde vært umulig å skjule det uansett. Alle jublet og gledet seg masse til familieforøkelsen. Men jeg synes det var litt uvirkelig og vanskelig å forstå at det faktisk var sant!
Litt over en uke etterpå kom det en liten dråpe blod på applikatoren jeg bruker for å sette Lutinus-tablettene. Jeg ble veldig nervøs, men jeg prøvde å si til meg selv at det sikkert bare var en bivirkning av medisinene. Men dagen etter merket jeg at det sa plask i underbuksa mi. Jeg løp ut på do og da bare rant det friskt blod ut av meg. Jeg ble livredd og tårene rant. Jeg gikk ut til mannen min og søstera mi og fortalte det og de fant ut det var best å kontakte legevakten med en gang. Det var selvfølgelig en lørdag så det var umulig å få tak i en gynekolog.
På legevakten ble jeg møtt av en lege som tydeligvis var litt uerfaren på dette området. Det første han gjorde da vi kom inn var å begynne å fortelle om årsakene til spontanabort! Og jeg var jo bare i uke 5+4 så de kunne ikke hjelpe meg uansett. Jeg var helt på gråten og synes det var grusomt å høre han snakke som om alt håp var ute allerede. De hadde ikke ultralydapparat der, men legen gikk med på å ta en gynekologisk undersøkelse for å se hvor blødningen kom fra. Han kunne se at blødningen kom fra livmora, men han synes det ikke var så mye blod som det ofte var ved en spontantabort og livmormunnen var lukket. Den pleier å åpne seg ved en spontanabort, så han kunne ikke bekrefte at det var det som var på gang, men han kunne heller ikke avkrefte det. Jeg ble sendt hjem nesten like uvitende som jeg kom.
Etter 2 grusomme dager i uvisshet fikk jeg komme inn på gynekologisk avdeling på sykehuset for å ta en innvendig ultralyd. Jeg var så redd for å få beskjed om at det ikke var noe liv lengre! Men så fikk jeg se et bittelite bankende hjerte på skjermen. Jeg har nok aldri vært så lettet og glad noen gang før!
En uke senere var jeg hos min faste gynekolog for å ta den avtalte ultralyden som alle pleier å få i uke 7 hvis de har blitt gravide ved IVF. Da hadde jeg hatt småblødninger/brun utflod hver eneste dag siden den store blødningen, så jeg var egentlig litt skeptisk til om alt kunne være i orden. Men nok en gang fikk jeg se et bankende hjerte og spira hadde vokst en del siden sist. Det ser ikke ut som en baby enda, men her er bildet av det lille mirakelet vårt:
Litt over en uke etterpå kom det en liten dråpe blod på applikatoren jeg bruker for å sette Lutinus-tablettene. Jeg ble veldig nervøs, men jeg prøvde å si til meg selv at det sikkert bare var en bivirkning av medisinene. Men dagen etter merket jeg at det sa plask i underbuksa mi. Jeg løp ut på do og da bare rant det friskt blod ut av meg. Jeg ble livredd og tårene rant. Jeg gikk ut til mannen min og søstera mi og fortalte det og de fant ut det var best å kontakte legevakten med en gang. Det var selvfølgelig en lørdag så det var umulig å få tak i en gynekolog.
På legevakten ble jeg møtt av en lege som tydeligvis var litt uerfaren på dette området. Det første han gjorde da vi kom inn var å begynne å fortelle om årsakene til spontanabort! Og jeg var jo bare i uke 5+4 så de kunne ikke hjelpe meg uansett. Jeg var helt på gråten og synes det var grusomt å høre han snakke som om alt håp var ute allerede. De hadde ikke ultralydapparat der, men legen gikk med på å ta en gynekologisk undersøkelse for å se hvor blødningen kom fra. Han kunne se at blødningen kom fra livmora, men han synes det ikke var så mye blod som det ofte var ved en spontantabort og livmormunnen var lukket. Den pleier å åpne seg ved en spontanabort, så han kunne ikke bekrefte at det var det som var på gang, men han kunne heller ikke avkrefte det. Jeg ble sendt hjem nesten like uvitende som jeg kom.
Etter 2 grusomme dager i uvisshet fikk jeg komme inn på gynekologisk avdeling på sykehuset for å ta en innvendig ultralyd. Jeg var så redd for å få beskjed om at det ikke var noe liv lengre! Men så fikk jeg se et bittelite bankende hjerte på skjermen. Jeg har nok aldri vært så lettet og glad noen gang før!
En uke senere var jeg hos min faste gynekolog for å ta den avtalte ultralyden som alle pleier å få i uke 7 hvis de har blitt gravide ved IVF. Da hadde jeg hatt småblødninger/brun utflod hver eneste dag siden den store blødningen, så jeg var egentlig litt skeptisk til om alt kunne være i orden. Men nok en gang fikk jeg se et bankende hjerte og spira hadde vokst en del siden sist. Det ser ikke ut som en baby enda, men her er bildet av det lille mirakelet vårt:
 |
| 7 uker |
2 lange uker og et fantastisk resultat!
Før insetting var det så mye motgang så da var jeg egentlig ganske negativ til hele fryseforsøket. Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke hadde noe tro på at det kunne gå bra. Men etter innsettingen ble jeg mer og mer positiv av en eller annen grunn. Som jeg skrev tidligere fikk jeg akupunkturbehandling før innsettingen og samme dagen jeg satte inn. Jeg vet ikke om det hadde noen virkning på selve behandlingen, men i det minste følte jeg meg mer rolig og avslappet igjennom hele rugeperioden. Og jeg ble mer og mer kvalm jo nærmere jeg kom testdatoen. 2 dager før var jeg så dårlig at jeg kastet opp mange ganger. Kunne det være fordi jeg var gravid? Jeg fikk iallefall veldig sterk tro på det da!
Da testdagen endelig kom våknet jeg tidlig. Hjertet hamret mens jeg ventet på at testet skulle gi meg resultatet. Jeg var så nervøs, samtidig som jeg var så sikker på at jeg var gravid at jeg nesten bare ventet på at 2 streker skulle dukke opp. Jeg var helt skjelven da jeg endelig fikk se det jeg hadde ventet på:
Jeg var gravid!! For å være helt sikker på at det var en fin stigning av hCG tok jeg en test til 2 dager senere og som du kan se var den mye sterkere. Det var ingen tvil, det var en liten spire som hadde festet seg hos meg <3
Da testdagen endelig kom våknet jeg tidlig. Hjertet hamret mens jeg ventet på at testet skulle gi meg resultatet. Jeg var så nervøs, samtidig som jeg var så sikker på at jeg var gravid at jeg nesten bare ventet på at 2 streker skulle dukke opp. Jeg var helt skjelven da jeg endelig fikk se det jeg hadde ventet på:
 |
| Den øverste testen er tatt på rugedag 12, den nederste er tatt 2 dager etterpå |
Jeg var gravid!! For å være helt sikker på at det var en fin stigning av hCG tok jeg en test til 2 dager senere og som du kan se var den mye sterkere. Det var ingen tvil, det var en liten spire som hadde festet seg hos meg <3
Endelig en oppdatering!
Det har vært noen lange og tøffe uker siden sist jeg blogget. For å oppsumere alt som har skjedd skal jeg dele det opp i flere innlegg så det blir litt oversiktlig. Vi har nå vært gjennom et fryseforsøk så jeg skal fortelle litt om det først.
Som jeg har skrevet tidligere har jeg hatt veldig lange sykluser, men denne gangen ble den kjempekort, bare 26 dager! Så kort syklus har jeg aldri hatt, så det var nok på grunn av alle medisinene etter det første forsøket. Men jeg var jo veldig glad for da kunne vi jo starte behandlingen mye tidligere enn jeg hadde trodd.
På syklusdag 2 begynte jeg med Progynova, det er østrogenpiller. Veldig glad for å kunne ta noen søte små lyseblå piller i stedet for sprøyter! Jeg startet med 1 tablett 3 ganger daglig. Det gikk fint, merket ikke så mye til dem utenom litt hodepine og kvalme. På dag 12 var jeg hos en gynekolog for å måle livmorslimhinnen med en innvendig ultralyd. Det var ikke særlig oppløftende, slimhinnen var altfor tynn. Jeg fikk beskjed om å øke dosen med en tablett og komme tilbake til en ny ultralyd 4 dager senere. Da hadde slimhinnen blitt bittelitt tykkere, men fortsatt ikke tykk nok. (Den må være minst 7 mm, min var fortsatt ikke større enn 6 mm) Jeg måtte øke dosen Progynova enda en gang, til 5 tabletter daglig. Med så stor dose ble jeg ganske uvel, var mye kvalm og hadde vondt i hodet. Jeg måtte til en ny ultralyd 3 dager senere, men da måtte jeg til en annen gynekolog. Da sa han at slimhinnen hadde blitt tynnere, den var bare 5 mm! Jeg ble helt satt ut, da hadde jeg jo gått på høy dose med medisiner i mange dager, så jeg trodde det rett og slett ikke var mulig at den skulle krympe! Jeg ringte opp til klinikken i Haugesund etterpå for å høre hva som skulle skje videre. De kunne heller ikke forstå at slimhinnen hadde blitt tynnere, men de mente det kunne bare være fordi det var 2 forskjellige gynekologer som hadde tatt ultralydene. De ville iallefall ikke gi meg opp enda, så jeg måtte fortsette med medisinene noen dager til og ta enda en ultralyd. Da jeg kom til ultralyd igjen da fikk jeg beskjed om at slimhinnen hadde blitt litt tykkere, men fortsatt under 7 mm. Gynekologen mente at det så dårlig ut og at det var fare for at forsøket ble avbrutt. Jeg var livredd da de ringte fra Haugesund, men til min store overraskelse fikk jeg beskjed om at de ville sette inn et egg allikevel!
Jeg måtte starte med Lutinus (de samme stikkpillene jeg brukte sist) dagen etter og så skulle jeg få telefon fra Haugesund 3 dager senere for å få vite om egget hadde overlevd opptiningen. Det var noen nervepirrende dager, og jeg var i veldig dårlig form. Dagen etter jeg startet med Lutinus kastet jeg opp og var veldig uvel hele dagen. Men endelig kom telefonen og egget hadde overlevd! Vi reiste opp til Haugesund dagen etter for å sette inn egget. Innsettingen var helt smertefri og vi fikk med oss et bilde av egget. Så var det bare å stålsette seg for 2 uker med venting på at dette lille frøet forhåpentligvis skulle klore seg fast:
Som jeg har skrevet tidligere har jeg hatt veldig lange sykluser, men denne gangen ble den kjempekort, bare 26 dager! Så kort syklus har jeg aldri hatt, så det var nok på grunn av alle medisinene etter det første forsøket. Men jeg var jo veldig glad for da kunne vi jo starte behandlingen mye tidligere enn jeg hadde trodd.
På syklusdag 2 begynte jeg med Progynova, det er østrogenpiller. Veldig glad for å kunne ta noen søte små lyseblå piller i stedet for sprøyter! Jeg startet med 1 tablett 3 ganger daglig. Det gikk fint, merket ikke så mye til dem utenom litt hodepine og kvalme. På dag 12 var jeg hos en gynekolog for å måle livmorslimhinnen med en innvendig ultralyd. Det var ikke særlig oppløftende, slimhinnen var altfor tynn. Jeg fikk beskjed om å øke dosen med en tablett og komme tilbake til en ny ultralyd 4 dager senere. Da hadde slimhinnen blitt bittelitt tykkere, men fortsatt ikke tykk nok. (Den må være minst 7 mm, min var fortsatt ikke større enn 6 mm) Jeg måtte øke dosen Progynova enda en gang, til 5 tabletter daglig. Med så stor dose ble jeg ganske uvel, var mye kvalm og hadde vondt i hodet. Jeg måtte til en ny ultralyd 3 dager senere, men da måtte jeg til en annen gynekolog. Da sa han at slimhinnen hadde blitt tynnere, den var bare 5 mm! Jeg ble helt satt ut, da hadde jeg jo gått på høy dose med medisiner i mange dager, så jeg trodde det rett og slett ikke var mulig at den skulle krympe! Jeg ringte opp til klinikken i Haugesund etterpå for å høre hva som skulle skje videre. De kunne heller ikke forstå at slimhinnen hadde blitt tynnere, men de mente det kunne bare være fordi det var 2 forskjellige gynekologer som hadde tatt ultralydene. De ville iallefall ikke gi meg opp enda, så jeg måtte fortsette med medisinene noen dager til og ta enda en ultralyd. Da jeg kom til ultralyd igjen da fikk jeg beskjed om at slimhinnen hadde blitt litt tykkere, men fortsatt under 7 mm. Gynekologen mente at det så dårlig ut og at det var fare for at forsøket ble avbrutt. Jeg var livredd da de ringte fra Haugesund, men til min store overraskelse fikk jeg beskjed om at de ville sette inn et egg allikevel!
Jeg måtte starte med Lutinus (de samme stikkpillene jeg brukte sist) dagen etter og så skulle jeg få telefon fra Haugesund 3 dager senere for å få vite om egget hadde overlevd opptiningen. Det var noen nervepirrende dager, og jeg var i veldig dårlig form. Dagen etter jeg startet med Lutinus kastet jeg opp og var veldig uvel hele dagen. Men endelig kom telefonen og egget hadde overlevd! Vi reiste opp til Haugesund dagen etter for å sette inn egget. Innsettingen var helt smertefri og vi fikk med oss et bilde av egget. Så var det bare å stålsette seg for 2 uker med venting på at dette lille frøet forhåpentligvis skulle klore seg fast:
Abonner på:
Innlegg (Atom)