I dag er jeg i uke 8+5. Den verste kvalmen har avtatt og blødningene har heldigvis stanset. Det eneste som plager meg nå er bekkenløsning. Den meldte seg allerede i uke 5 og det er jo utrolig tidlig. Det er ikke normalt å få det så tidlig, men på grunn av alle hormonene man må ta ved IVF-behandling er det dessverre ganske mange som får det veldig tidlig hvis de blir gravide etter behandlingen. Man er kanskje ekstra utsatt hvis man blir gravid etter fryseforsøk i medisinert syklus (som meg), for da er man nødt til å gå på medisinene helt fram til uke 10. Nå har jeg litt over en uke igjen på medisinene og jeg håper virkelig at det blir litt bedre etter jeg slutter! Jeg hadde en samtale med jordmor for en uke siden og hun hadde et lite håp om at det skulle bli bedre når jeg slutter, så jeg krysser fingrene. Nå er jeg så vond i bekkenet at jeg sliter med å sove, klarer ikke å sitte eller stå lenge om gangen eller å gå mye. Veldig slitsomt! Men som jeg har sagt før: jeg piner meg igjennom hva som helst bare det ender bra til slutt!
Jeg klarer enda ikke helt å forstå at jeg faktisk er gravid. Kanskje det blir mer virkelig på neste ultralyd i uke 12? Da vil fosteret ligne mer på en baby. Jeg gleder meg så utrolig mye til å få se spira vår igjen! Føler dagene snegler seg avgårde nå.
22. januar er den magiske datoen, da er det tid for ultralyd, men ikke minst: da har jeg nådd første milepæl - 12 uker!
søndag 30. desember 2012
Skummel blødning
Etter testen ble positiv var vi helt i hundre både mannen min og meg. Vi valgte å fortelle om de gode nyhetene til foreldrene og søsknene våre bare et par dager senere. De har fulgt oss hele veien og de hadde lagt merke til hvor dårlig jeg hadde vært så det hadde vært umulig å skjule det uansett. Alle jublet og gledet seg masse til familieforøkelsen. Men jeg synes det var litt uvirkelig og vanskelig å forstå at det faktisk var sant!
Litt over en uke etterpå kom det en liten dråpe blod på applikatoren jeg bruker for å sette Lutinus-tablettene. Jeg ble veldig nervøs, men jeg prøvde å si til meg selv at det sikkert bare var en bivirkning av medisinene. Men dagen etter merket jeg at det sa plask i underbuksa mi. Jeg løp ut på do og da bare rant det friskt blod ut av meg. Jeg ble livredd og tårene rant. Jeg gikk ut til mannen min og søstera mi og fortalte det og de fant ut det var best å kontakte legevakten med en gang. Det var selvfølgelig en lørdag så det var umulig å få tak i en gynekolog.
På legevakten ble jeg møtt av en lege som tydeligvis var litt uerfaren på dette området. Det første han gjorde da vi kom inn var å begynne å fortelle om årsakene til spontanabort! Og jeg var jo bare i uke 5+4 så de kunne ikke hjelpe meg uansett. Jeg var helt på gråten og synes det var grusomt å høre han snakke som om alt håp var ute allerede. De hadde ikke ultralydapparat der, men legen gikk med på å ta en gynekologisk undersøkelse for å se hvor blødningen kom fra. Han kunne se at blødningen kom fra livmora, men han synes det ikke var så mye blod som det ofte var ved en spontantabort og livmormunnen var lukket. Den pleier å åpne seg ved en spontanabort, så han kunne ikke bekrefte at det var det som var på gang, men han kunne heller ikke avkrefte det. Jeg ble sendt hjem nesten like uvitende som jeg kom.
Etter 2 grusomme dager i uvisshet fikk jeg komme inn på gynekologisk avdeling på sykehuset for å ta en innvendig ultralyd. Jeg var så redd for å få beskjed om at det ikke var noe liv lengre! Men så fikk jeg se et bittelite bankende hjerte på skjermen. Jeg har nok aldri vært så lettet og glad noen gang før!
En uke senere var jeg hos min faste gynekolog for å ta den avtalte ultralyden som alle pleier å få i uke 7 hvis de har blitt gravide ved IVF. Da hadde jeg hatt småblødninger/brun utflod hver eneste dag siden den store blødningen, så jeg var egentlig litt skeptisk til om alt kunne være i orden. Men nok en gang fikk jeg se et bankende hjerte og spira hadde vokst en del siden sist. Det ser ikke ut som en baby enda, men her er bildet av det lille mirakelet vårt:
Litt over en uke etterpå kom det en liten dråpe blod på applikatoren jeg bruker for å sette Lutinus-tablettene. Jeg ble veldig nervøs, men jeg prøvde å si til meg selv at det sikkert bare var en bivirkning av medisinene. Men dagen etter merket jeg at det sa plask i underbuksa mi. Jeg løp ut på do og da bare rant det friskt blod ut av meg. Jeg ble livredd og tårene rant. Jeg gikk ut til mannen min og søstera mi og fortalte det og de fant ut det var best å kontakte legevakten med en gang. Det var selvfølgelig en lørdag så det var umulig å få tak i en gynekolog.
På legevakten ble jeg møtt av en lege som tydeligvis var litt uerfaren på dette området. Det første han gjorde da vi kom inn var å begynne å fortelle om årsakene til spontanabort! Og jeg var jo bare i uke 5+4 så de kunne ikke hjelpe meg uansett. Jeg var helt på gråten og synes det var grusomt å høre han snakke som om alt håp var ute allerede. De hadde ikke ultralydapparat der, men legen gikk med på å ta en gynekologisk undersøkelse for å se hvor blødningen kom fra. Han kunne se at blødningen kom fra livmora, men han synes det ikke var så mye blod som det ofte var ved en spontantabort og livmormunnen var lukket. Den pleier å åpne seg ved en spontanabort, så han kunne ikke bekrefte at det var det som var på gang, men han kunne heller ikke avkrefte det. Jeg ble sendt hjem nesten like uvitende som jeg kom.
Etter 2 grusomme dager i uvisshet fikk jeg komme inn på gynekologisk avdeling på sykehuset for å ta en innvendig ultralyd. Jeg var så redd for å få beskjed om at det ikke var noe liv lengre! Men så fikk jeg se et bittelite bankende hjerte på skjermen. Jeg har nok aldri vært så lettet og glad noen gang før!
En uke senere var jeg hos min faste gynekolog for å ta den avtalte ultralyden som alle pleier å få i uke 7 hvis de har blitt gravide ved IVF. Da hadde jeg hatt småblødninger/brun utflod hver eneste dag siden den store blødningen, så jeg var egentlig litt skeptisk til om alt kunne være i orden. Men nok en gang fikk jeg se et bankende hjerte og spira hadde vokst en del siden sist. Det ser ikke ut som en baby enda, men her er bildet av det lille mirakelet vårt:
 |
| 7 uker |
2 lange uker og et fantastisk resultat!
Før insetting var det så mye motgang så da var jeg egentlig ganske negativ til hele fryseforsøket. Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke hadde noe tro på at det kunne gå bra. Men etter innsettingen ble jeg mer og mer positiv av en eller annen grunn. Som jeg skrev tidligere fikk jeg akupunkturbehandling før innsettingen og samme dagen jeg satte inn. Jeg vet ikke om det hadde noen virkning på selve behandlingen, men i det minste følte jeg meg mer rolig og avslappet igjennom hele rugeperioden. Og jeg ble mer og mer kvalm jo nærmere jeg kom testdatoen. 2 dager før var jeg så dårlig at jeg kastet opp mange ganger. Kunne det være fordi jeg var gravid? Jeg fikk iallefall veldig sterk tro på det da!
Da testdagen endelig kom våknet jeg tidlig. Hjertet hamret mens jeg ventet på at testet skulle gi meg resultatet. Jeg var så nervøs, samtidig som jeg var så sikker på at jeg var gravid at jeg nesten bare ventet på at 2 streker skulle dukke opp. Jeg var helt skjelven da jeg endelig fikk se det jeg hadde ventet på:
Jeg var gravid!! For å være helt sikker på at det var en fin stigning av hCG tok jeg en test til 2 dager senere og som du kan se var den mye sterkere. Det var ingen tvil, det var en liten spire som hadde festet seg hos meg <3
Da testdagen endelig kom våknet jeg tidlig. Hjertet hamret mens jeg ventet på at testet skulle gi meg resultatet. Jeg var så nervøs, samtidig som jeg var så sikker på at jeg var gravid at jeg nesten bare ventet på at 2 streker skulle dukke opp. Jeg var helt skjelven da jeg endelig fikk se det jeg hadde ventet på:
 |
| Den øverste testen er tatt på rugedag 12, den nederste er tatt 2 dager etterpå |
Jeg var gravid!! For å være helt sikker på at det var en fin stigning av hCG tok jeg en test til 2 dager senere og som du kan se var den mye sterkere. Det var ingen tvil, det var en liten spire som hadde festet seg hos meg <3
Endelig en oppdatering!
Det har vært noen lange og tøffe uker siden sist jeg blogget. For å oppsumere alt som har skjedd skal jeg dele det opp i flere innlegg så det blir litt oversiktlig. Vi har nå vært gjennom et fryseforsøk så jeg skal fortelle litt om det først.
Som jeg har skrevet tidligere har jeg hatt veldig lange sykluser, men denne gangen ble den kjempekort, bare 26 dager! Så kort syklus har jeg aldri hatt, så det var nok på grunn av alle medisinene etter det første forsøket. Men jeg var jo veldig glad for da kunne vi jo starte behandlingen mye tidligere enn jeg hadde trodd.
På syklusdag 2 begynte jeg med Progynova, det er østrogenpiller. Veldig glad for å kunne ta noen søte små lyseblå piller i stedet for sprøyter! Jeg startet med 1 tablett 3 ganger daglig. Det gikk fint, merket ikke så mye til dem utenom litt hodepine og kvalme. På dag 12 var jeg hos en gynekolog for å måle livmorslimhinnen med en innvendig ultralyd. Det var ikke særlig oppløftende, slimhinnen var altfor tynn. Jeg fikk beskjed om å øke dosen med en tablett og komme tilbake til en ny ultralyd 4 dager senere. Da hadde slimhinnen blitt bittelitt tykkere, men fortsatt ikke tykk nok. (Den må være minst 7 mm, min var fortsatt ikke større enn 6 mm) Jeg måtte øke dosen Progynova enda en gang, til 5 tabletter daglig. Med så stor dose ble jeg ganske uvel, var mye kvalm og hadde vondt i hodet. Jeg måtte til en ny ultralyd 3 dager senere, men da måtte jeg til en annen gynekolog. Da sa han at slimhinnen hadde blitt tynnere, den var bare 5 mm! Jeg ble helt satt ut, da hadde jeg jo gått på høy dose med medisiner i mange dager, så jeg trodde det rett og slett ikke var mulig at den skulle krympe! Jeg ringte opp til klinikken i Haugesund etterpå for å høre hva som skulle skje videre. De kunne heller ikke forstå at slimhinnen hadde blitt tynnere, men de mente det kunne bare være fordi det var 2 forskjellige gynekologer som hadde tatt ultralydene. De ville iallefall ikke gi meg opp enda, så jeg måtte fortsette med medisinene noen dager til og ta enda en ultralyd. Da jeg kom til ultralyd igjen da fikk jeg beskjed om at slimhinnen hadde blitt litt tykkere, men fortsatt under 7 mm. Gynekologen mente at det så dårlig ut og at det var fare for at forsøket ble avbrutt. Jeg var livredd da de ringte fra Haugesund, men til min store overraskelse fikk jeg beskjed om at de ville sette inn et egg allikevel!
Jeg måtte starte med Lutinus (de samme stikkpillene jeg brukte sist) dagen etter og så skulle jeg få telefon fra Haugesund 3 dager senere for å få vite om egget hadde overlevd opptiningen. Det var noen nervepirrende dager, og jeg var i veldig dårlig form. Dagen etter jeg startet med Lutinus kastet jeg opp og var veldig uvel hele dagen. Men endelig kom telefonen og egget hadde overlevd! Vi reiste opp til Haugesund dagen etter for å sette inn egget. Innsettingen var helt smertefri og vi fikk med oss et bilde av egget. Så var det bare å stålsette seg for 2 uker med venting på at dette lille frøet forhåpentligvis skulle klore seg fast:
Som jeg har skrevet tidligere har jeg hatt veldig lange sykluser, men denne gangen ble den kjempekort, bare 26 dager! Så kort syklus har jeg aldri hatt, så det var nok på grunn av alle medisinene etter det første forsøket. Men jeg var jo veldig glad for da kunne vi jo starte behandlingen mye tidligere enn jeg hadde trodd.
På syklusdag 2 begynte jeg med Progynova, det er østrogenpiller. Veldig glad for å kunne ta noen søte små lyseblå piller i stedet for sprøyter! Jeg startet med 1 tablett 3 ganger daglig. Det gikk fint, merket ikke så mye til dem utenom litt hodepine og kvalme. På dag 12 var jeg hos en gynekolog for å måle livmorslimhinnen med en innvendig ultralyd. Det var ikke særlig oppløftende, slimhinnen var altfor tynn. Jeg fikk beskjed om å øke dosen med en tablett og komme tilbake til en ny ultralyd 4 dager senere. Da hadde slimhinnen blitt bittelitt tykkere, men fortsatt ikke tykk nok. (Den må være minst 7 mm, min var fortsatt ikke større enn 6 mm) Jeg måtte øke dosen Progynova enda en gang, til 5 tabletter daglig. Med så stor dose ble jeg ganske uvel, var mye kvalm og hadde vondt i hodet. Jeg måtte til en ny ultralyd 3 dager senere, men da måtte jeg til en annen gynekolog. Da sa han at slimhinnen hadde blitt tynnere, den var bare 5 mm! Jeg ble helt satt ut, da hadde jeg jo gått på høy dose med medisiner i mange dager, så jeg trodde det rett og slett ikke var mulig at den skulle krympe! Jeg ringte opp til klinikken i Haugesund etterpå for å høre hva som skulle skje videre. De kunne heller ikke forstå at slimhinnen hadde blitt tynnere, men de mente det kunne bare være fordi det var 2 forskjellige gynekologer som hadde tatt ultralydene. De ville iallefall ikke gi meg opp enda, så jeg måtte fortsette med medisinene noen dager til og ta enda en ultralyd. Da jeg kom til ultralyd igjen da fikk jeg beskjed om at slimhinnen hadde blitt litt tykkere, men fortsatt under 7 mm. Gynekologen mente at det så dårlig ut og at det var fare for at forsøket ble avbrutt. Jeg var livredd da de ringte fra Haugesund, men til min store overraskelse fikk jeg beskjed om at de ville sette inn et egg allikevel!
Jeg måtte starte med Lutinus (de samme stikkpillene jeg brukte sist) dagen etter og så skulle jeg få telefon fra Haugesund 3 dager senere for å få vite om egget hadde overlevd opptiningen. Det var noen nervepirrende dager, og jeg var i veldig dårlig form. Dagen etter jeg startet med Lutinus kastet jeg opp og var veldig uvel hele dagen. Men endelig kom telefonen og egget hadde overlevd! Vi reiste opp til Haugesund dagen etter for å sette inn egget. Innsettingen var helt smertefri og vi fikk med oss et bilde av egget. Så var det bare å stålsette seg for 2 uker med venting på at dette lille frøet forhåpentligvis skulle klore seg fast:
mandag 29. oktober 2012
Akupunktur
Folk som kjenner meg og vet om sprøyteskrekken min kommer til å tro at det har rablet for meg nå. Men jeg har faktisk bestilt time hos en akupunktør! Angret nesten litt med det samme jeg hadde bestilt timen, jeg har vært borti akupunktur tidligere og det synes jeg var grusomt vondt! Men det var hos en naprapat i forbindelse med smerter i musklene, da ble nålen satt direkte i muskelen og det var meningen at det skulle gjøre vondt ellers var den ikke satt riktig! Jeg vet at tradisjonell akupunktur ikke fungerer på samme måte, men det satte en støkk i meg så jeg er ganske nervøs nå!
Jeg skal ha den første timen denne uka. Jeg kjenner ikke til akupunktøren, men jeg snakket med henne på telefonen og hun virket veldig hyggelig og hun virker dyktig etter det inntrykket jeg fikk av nettsiden hennes. Hun fortalte at hun hadde stor tro på akupunktur i forbindelse med prøverørsbehandling fordi det hjelper kroppen å få tilbake balansen. At kroppen er ute av balanse etter alle medisinene du er nødt til å proppe i deg kan jeg skrive under på! Så jeg tenker at det er verdt et forsøk, det kan iallefall ikke skade. Jeg har lest om flere som har fått hjelp av akupunktur under ivf-behandling, så det kan jo være at vi er like heldige? <3
Jeg skal ha den første timen denne uka. Jeg kjenner ikke til akupunktøren, men jeg snakket med henne på telefonen og hun virket veldig hyggelig og hun virker dyktig etter det inntrykket jeg fikk av nettsiden hennes. Hun fortalte at hun hadde stor tro på akupunktur i forbindelse med prøverørsbehandling fordi det hjelper kroppen å få tilbake balansen. At kroppen er ute av balanse etter alle medisinene du er nødt til å proppe i deg kan jeg skrive under på! Så jeg tenker at det er verdt et forsøk, det kan iallefall ikke skade. Jeg har lest om flere som har fått hjelp av akupunktur under ivf-behandling, så det kan jo være at vi er like heldige? <3
fredag 12. oktober 2012
Mens vi venter...
Er det en ting du må være forberedt på når du skal igjennom prøverørsbehandling så er det venting. Mye venting. Å vente på å få time hos gynekolog og fertilitetssenter er egentlig greit nok. Det er forståelig at du må vente og du kan være heldig (som oss) å få time tidligere enn planlagt, eller du kan gå privat (hvis man har råd) og få time raskt.
Det verste er å vente på at kroppen skal gjøre jobben sin. Da er det plutselig ingen mulighet til å snike i køen, ingen du kan betale for å få gang på ting. Spesielt frustrerende er det når kroppen ikke fungerer som du vil. Som forrige syklus, hvor kroppen min bestemte seg for å få mensen 2 uker senere enn jeg trodde, som igjen førte til at forsøksoppstart ble utsatt 2 uker.
Etter et forsøk som har endt negativt er kroppen full av hormoner, og for å få kroppen tilbake til det normale bør du hoppe over minst en syklus før du starter på nytt. Mange opplever at syklusen etter et forsøk er litt på bærtur, ofte blir den litt lengre enn normalt. Mine sykluser ligger på rundt 40-50 dager, så jeg håper virkelig ikke den blir så mye lengre enn det!
Jeg prøver å fylle ventetiden med positive ting, selv om det ikke alltid er like lett. Det er så lett å falle ned i et mørkt hull fyllt av frykt for at ting skal gå galt, sorg over å ikke fungere som alle andre og lengsel etter det vi ønsker så sterkt. Men vi er heldige som har gode venner rundt oss som drar oss opp og heier oss videre. Etter jeg testet negativt forrige gang fikk jeg en nydelig orkide av min beste venninne. Den står i stua mi nå og lyser opp og minner meg om at jeg ikke er alene selv om det av og til føles slik.
Jeg har meldt meg inn i foreningen Ønskebarn, en forening som jobber for de ufrivillig barnløses sak. De arrangerte nettopp et treff hvor man kunne møte andre i samme sitausjon. Egentlig er jeg veldig sjenert overfor nye folk, men jeg tok mot til meg og møtte opp likevel. Og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde! Der traff jeg 2 flotte damer med sterke historier å fortelle. De har vært heldige begge 2 og lykkes til slutt og det ga meg litt mer håp. Jeg skal fortsette å bli med på disse treffene, jeg tror det er veldig godt å komme seg ut av huset, treffe likesinnede og å dele erfaringer. Jeg føler at det å måtte ty til prøverørsbehandling fortsatt er litt skambelagt i samfunnet vår, da er det godt å møte noen som jeg kan være helt åpen og ærlig med.
Det verste er å vente på at kroppen skal gjøre jobben sin. Da er det plutselig ingen mulighet til å snike i køen, ingen du kan betale for å få gang på ting. Spesielt frustrerende er det når kroppen ikke fungerer som du vil. Som forrige syklus, hvor kroppen min bestemte seg for å få mensen 2 uker senere enn jeg trodde, som igjen førte til at forsøksoppstart ble utsatt 2 uker.
Etter et forsøk som har endt negativt er kroppen full av hormoner, og for å få kroppen tilbake til det normale bør du hoppe over minst en syklus før du starter på nytt. Mange opplever at syklusen etter et forsøk er litt på bærtur, ofte blir den litt lengre enn normalt. Mine sykluser ligger på rundt 40-50 dager, så jeg håper virkelig ikke den blir så mye lengre enn det!
Jeg prøver å fylle ventetiden med positive ting, selv om det ikke alltid er like lett. Det er så lett å falle ned i et mørkt hull fyllt av frykt for at ting skal gå galt, sorg over å ikke fungere som alle andre og lengsel etter det vi ønsker så sterkt. Men vi er heldige som har gode venner rundt oss som drar oss opp og heier oss videre. Etter jeg testet negativt forrige gang fikk jeg en nydelig orkide av min beste venninne. Den står i stua mi nå og lyser opp og minner meg om at jeg ikke er alene selv om det av og til føles slik.
Jeg har meldt meg inn i foreningen Ønskebarn, en forening som jobber for de ufrivillig barnløses sak. De arrangerte nettopp et treff hvor man kunne møte andre i samme sitausjon. Egentlig er jeg veldig sjenert overfor nye folk, men jeg tok mot til meg og møtte opp likevel. Og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde! Der traff jeg 2 flotte damer med sterke historier å fortelle. De har vært heldige begge 2 og lykkes til slutt og det ga meg litt mer håp. Jeg skal fortsette å bli med på disse treffene, jeg tror det er veldig godt å komme seg ut av huset, treffe likesinnede og å dele erfaringer. Jeg føler at det å måtte ty til prøverørsbehandling fortsatt er litt skambelagt i samfunnet vår, da er det godt å møte noen som jeg kan være helt åpen og ærlig med.
onsdag 3. oktober 2012
Fryseforsøk
Som jeg skrev i forrige innlegg har vi 2 egg på frys. De er fryst i hver sin ampull slik at de kan tines hver for seg.
Når jeg får mensen neste gang skal jeg begynne medisiner på blødningsdag 2. Først skal jeg ta noen tabletter som heter Progynova 3 ganger daglig. Dette er østrogentabletter som hjelper til med å bygge opp livmorslimhinnen og forhindre at det utvikles eggposer i eggstokkene. Deretter skal jeg på en ultralydkontroll rundt syklusdag 10-12. Da skal livmorslimhinnen måles, den må ikke være for tynn, ellers kan ikke egget feste seg. Det skal også sjekkes om jeg har utviklet eggposer, siden jeg har PCOS er det nok litt fare for det, og da tror jeg forsøket må avbrytes.
Når slimhinnen er tykk nok skal jeg starte med Lutinus igjen. Disse brukte jeg også etter egguttaket i forrige forsøk, det er stikkpiller som settes i skjeden 3 ganger daglig. Disse stimulerer også slimhinnen slik at egget skal få optimale forhold til å forhåpentligvis feste seg og bli der i 9 måneder.
Det er bare 50-60 % sjanse for at fryste egg overlever opptiningen, så når vi bare har 2 egg er jeg naturlig nok litt bekymret for at ikke noen av dem skal overleve. Men vi får krysse fingrene og håpe på det beste. Dersom de ikke overlever må forsøket avbrytes og jeg må igjennom stimulering med sprøyter og egguttak på nytt i en senere syklus.
Dersom egget overlever og ser fint blir det satt inn og så er det "bare" å vente i 2 uker på å ta ny graviditetstest. Denne gangen skal jeg iallefall ikke teste for tidlig, det har jeg lovet meg selv! Jeg må fortsette med både Progynova og Lutinus helt fram til testdatoen og dersom jeg skulle være så heldig å bli gravid må jeg fortsette med medisinene til og med svangerskapsuke ni. Jeg synes Lutinus er noe griseri så det er litt kjipt å måtte bruke dem så lenge. Kroppen tar til seg det den trenger og resten av stikkpillene smelter og renner ut igjen nemlig, så jeg må bruke truseinnlegg hele tiden. Det føles nesten som jeg går rundt å tisser på meg hele dagen, veldig ubehagelig følelse! Men hva gjør man ikke for å få oppfylt drømmen sin? Det er en liten pris å betale hvis det hjelper egget å klore seg fast :)
Når jeg får mensen neste gang skal jeg begynne medisiner på blødningsdag 2. Først skal jeg ta noen tabletter som heter Progynova 3 ganger daglig. Dette er østrogentabletter som hjelper til med å bygge opp livmorslimhinnen og forhindre at det utvikles eggposer i eggstokkene. Deretter skal jeg på en ultralydkontroll rundt syklusdag 10-12. Da skal livmorslimhinnen måles, den må ikke være for tynn, ellers kan ikke egget feste seg. Det skal også sjekkes om jeg har utviklet eggposer, siden jeg har PCOS er det nok litt fare for det, og da tror jeg forsøket må avbrytes.
Når slimhinnen er tykk nok skal jeg starte med Lutinus igjen. Disse brukte jeg også etter egguttaket i forrige forsøk, det er stikkpiller som settes i skjeden 3 ganger daglig. Disse stimulerer også slimhinnen slik at egget skal få optimale forhold til å forhåpentligvis feste seg og bli der i 9 måneder.
Det er bare 50-60 % sjanse for at fryste egg overlever opptiningen, så når vi bare har 2 egg er jeg naturlig nok litt bekymret for at ikke noen av dem skal overleve. Men vi får krysse fingrene og håpe på det beste. Dersom de ikke overlever må forsøket avbrytes og jeg må igjennom stimulering med sprøyter og egguttak på nytt i en senere syklus.
Dersom egget overlever og ser fint blir det satt inn og så er det "bare" å vente i 2 uker på å ta ny graviditetstest. Denne gangen skal jeg iallefall ikke teste for tidlig, det har jeg lovet meg selv! Jeg må fortsette med både Progynova og Lutinus helt fram til testdatoen og dersom jeg skulle være så heldig å bli gravid må jeg fortsette med medisinene til og med svangerskapsuke ni. Jeg synes Lutinus er noe griseri så det er litt kjipt å måtte bruke dem så lenge. Kroppen tar til seg det den trenger og resten av stikkpillene smelter og renner ut igjen nemlig, så jeg må bruke truseinnlegg hele tiden. Det føles nesten som jeg går rundt å tisser på meg hele dagen, veldig ubehagelig følelse! Men hva gjør man ikke for å få oppfylt drømmen sin? Det er en liten pris å betale hvis det hjelper egget å klore seg fast :)
tirsdag 2. oktober 2012
Første forsøk er over...
... og det endte dessverre negativt. Det har vært veldig tungt å takle så jeg har ikke orket å blogge før nå.
Jeg skulle egentlig ta en graviditetstest på rugedag 13, men jeg klarte ikke å vente så lenge så jeg tok en test 2 dager før. Da jeg våknet den dagen hadde jeg egentlig litt menssmerter. Men jeg hadde samtidig så mange bivirkninger av alle hormonene jeg hadde tatt så jeg følte meg egentlig gravid (jeg vet jo ikke helt hvordan det føles siden jeg aldri har vært det før men..). Så det var nok det som gjorde at jeg hadde sett for meg at testen kom til å være positiv, selv om jeg på forhånd egentlig hadde bestemt meg for å ikke ha for store forhåpninger.
Jeg satt og nistirret på testen i 5 minutter i håp om at det skulle dukke opp en svak strek etterhvert. Men streken kom aldri, den var like blendahvit som alle de andre testene jeg har tatt tidligere. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake og tårene trillet nesten hele dagen. Jeg fortalte det til mannen min og moren min og begge to sa at det var jo 2 dager for tidlig og det kunne jo forandre seg, men jeg var helt sikker på at håpet var ute for denne gang. Jeg var helt utrøstelig og mannen min var nok ganske fortvilet. Vi satt og så på tv sammen på kvelden, men jeg klarte ikke å følge helt med og tårene rant konstant. Jeg var helt utmattet da vi la oss og sovnet med en gang.
Da den egentlige testedagen kom to dager senere var jeg 99% sikker på at testen kom til å være negativ. Alle bivirkningene av medisinene som kunne ha vært graviditetssymptomer hadde minket og menssmertene hadde økt, selv om jeg ikke hadde fått blødning enda. Jeg våknet veldig tidlig, så da jeg hadde tatt testen og den viste negativt som ventet, gikk jeg bare å la meg igjen. På en måte hadde jeg allerede godtatt det da og orket ikke å tenke så mye på det.
Noen timer senere ringte en sykepleier fra Haugesund for å høre hvordan det hadde gått med testen. Hun var veldig hyggelig og medfølende, men startet raskt å fokusere på neste forsøk og det var jeg glad for. Vi har jo heldigvis 2 egg på frys og hvis alt går som det skal så skal jeg få satt inn ett av dem allerede i neste syklus. Jeg har veldig lange og uregelmessige sykluser så det kan ta en god stund før vi kommer i gang, men det er veldig godt å ha noe å se fram til. Jeg skal forklare litt mer om gangen i et fryseforsøk i et annet innlegg.
Jeg skulle egentlig ta en graviditetstest på rugedag 13, men jeg klarte ikke å vente så lenge så jeg tok en test 2 dager før. Da jeg våknet den dagen hadde jeg egentlig litt menssmerter. Men jeg hadde samtidig så mange bivirkninger av alle hormonene jeg hadde tatt så jeg følte meg egentlig gravid (jeg vet jo ikke helt hvordan det føles siden jeg aldri har vært det før men..). Så det var nok det som gjorde at jeg hadde sett for meg at testen kom til å være positiv, selv om jeg på forhånd egentlig hadde bestemt meg for å ikke ha for store forhåpninger.
Jeg satt og nistirret på testen i 5 minutter i håp om at det skulle dukke opp en svak strek etterhvert. Men streken kom aldri, den var like blendahvit som alle de andre testene jeg har tatt tidligere. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake og tårene trillet nesten hele dagen. Jeg fortalte det til mannen min og moren min og begge to sa at det var jo 2 dager for tidlig og det kunne jo forandre seg, men jeg var helt sikker på at håpet var ute for denne gang. Jeg var helt utrøstelig og mannen min var nok ganske fortvilet. Vi satt og så på tv sammen på kvelden, men jeg klarte ikke å følge helt med og tårene rant konstant. Jeg var helt utmattet da vi la oss og sovnet med en gang.
Da den egentlige testedagen kom to dager senere var jeg 99% sikker på at testen kom til å være negativ. Alle bivirkningene av medisinene som kunne ha vært graviditetssymptomer hadde minket og menssmertene hadde økt, selv om jeg ikke hadde fått blødning enda. Jeg våknet veldig tidlig, så da jeg hadde tatt testen og den viste negativt som ventet, gikk jeg bare å la meg igjen. På en måte hadde jeg allerede godtatt det da og orket ikke å tenke så mye på det.
Noen timer senere ringte en sykepleier fra Haugesund for å høre hvordan det hadde gått med testen. Hun var veldig hyggelig og medfølende, men startet raskt å fokusere på neste forsøk og det var jeg glad for. Vi har jo heldigvis 2 egg på frys og hvis alt går som det skal så skal jeg få satt inn ett av dem allerede i neste syklus. Jeg har veldig lange og uregelmessige sykluser så det kan ta en god stund før vi kommer i gang, men det er veldig godt å ha noe å se fram til. Jeg skal forklare litt mer om gangen i et fryseforsøk i et annet innlegg.
lørdag 22. september 2012
Rugedag 10
I dag er det 10 dager siden mitt lille egg ble satt inn og jeg ruger for harde livet. De første 4 dagene etter vi kom hjem fra Haugesund var jeg veldig dårlig. Siden jeg ble overstimulert og hadde en del væske i buken så var jeg veldig oppblåst og vond i magen. Jeg fikk ikke på meg noen bukser så jeg gikk faktisk rundt i pyjamasbukse mesteparten av tiden! Jeg slet veldig med å gå, bare den lille turen fra stua til badet var en påkjenning, jeg følte meg kjempeteit der jeg sneglet meg avgårde! Jeg slet også med å sove om natta for når jeg la meg ned presset væsken i magen på lungene og jeg følte jeg ikke fikk puste skikkelig -veldig ekkelt! Det gikk bedre når jeg hadde en ekstra pute under hodet, det var ikke så veldig behagelig, men jeg fikk iallefall sove litt da.
Etterhvert begynte det å gå gradvis bedre. Nå er jeg fortsatt litt støl og vond i magen, men jeg får sove som normalt og får i det minste på meg joggebuksene mine. Og i dag har jeg vært ute og gått tur for første gang siden innsettet, det var herlig.
Selv om jeg har vært veldig dårlig så har det gått greit å takle smertene, for tanken på at det kan komme noe veldig godt ut av alt dette har styrket meg. De første dagene tenkte jeg ikke så mye på graviditetstesten som jeg måtte vente på i 2 uker. Da jeg var så dårlig handlet alle tankene mine egentlig bare om hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagen. Men nå som jeg har blitt bedre og dagen for å teste nærmer seg er det virkelig det eneste jeg tenker på døgnet rundt! Neste uke er det heldigvis endelig tid for å teste.
Jeg hadde lovet meg selv før forsøket at jeg ikke skulle gå rundt å kjenne etter symptomer på om jeg kunne være gravid eller ikke. Det har jeg vel bare klart til en viss grad må jeg innrømme... Jeg går på noen progesteronpiller som heter Lutinus (de skal hjelpe til å bygge opp slimhinna i livmora for å gjøre den mer mottakelig for egget når det forhåpentlig skal feste seg). Disse har en del bivirkninger som dessverre også ligner på de symptomene du kan få dersom du blir gravid, som for eksempel ømme bryst, hodepine, oppblåst mage og kvalme. Alle disse bivirkningene har jeg kjent de siste dagene, men selv om jeg vet at det kan være at det bare skyldes medisinen så klarer jeg ikke å la være å tenke at det også kan være fordi jeg er gravid! Jeg er helt håpløs...
Tiden snegler seg avgårde, dagene føles evig lange. Det verste er nok den følelsesmessige påkjenningen det er å ikke vite om alt vi har vært i gjennom leder til noe som helst. Tenk om det hele er over om noen dager? Vil vi noen gang lykkes? Jeg vakler mellom håp og tvil annethvert minutt. Moren min advarer meg hele tiden mot å håpe for mye, mens andre råder meg til å bare tenke positivt. Jeg vet ikke helt hva som er det lureste?
Den ene natta drømte jeg at jeg var gravid og hadde termin i juni neste år. Da jeg våknet hadde jeg en så god følelse og ble så optimistisk. Så gikk det et par timer og jeg ble plutselig livredd og begynte å gråte fordi jeg hadde tillatt meg å håpe så mye! Hvordan kunne jeg gjøre det mot meg selv? For tenk så knust jeg kom til å bli hvis testen var negativ og jeg hadde gått rundt og trodd at den kom til å være positiv! Mannen min sliter nok med å holde følge med meg i denne følelsesmessige berg-og dalbanen min stakkar. Han er positivt innstilt inntil det motsatte er bevist. Åhh som jeg skulle ønske det var like enkelt for meg!
Alle disse tankene har jeg nok til felles med mange som går i gjennom prøverørsbehandling. Jeg har funnet mye trøst i et forum på nett. Damene som holder til der er så modige, sterke og støttende, mange av dem har hjerteskjærende historier å fortelle, likevel er de med på å heie andre fram til sitt mål. Jeg er kjempeglad for å ha funnet dette forumet! For selv om vi har vært åpne overfor familien og de nærmeste vennene våre og har fått mye støtte fra dem, er det likevel mye som de aldri kan forstå før de har vært i samme situasjon selv.
Uansett hva som skjer skal det bli godt å få et svar. Men jeg må innrømme det: jeg er livredd for den testen nå!
Etterhvert begynte det å gå gradvis bedre. Nå er jeg fortsatt litt støl og vond i magen, men jeg får sove som normalt og får i det minste på meg joggebuksene mine. Og i dag har jeg vært ute og gått tur for første gang siden innsettet, det var herlig.
Selv om jeg har vært veldig dårlig så har det gått greit å takle smertene, for tanken på at det kan komme noe veldig godt ut av alt dette har styrket meg. De første dagene tenkte jeg ikke så mye på graviditetstesten som jeg måtte vente på i 2 uker. Da jeg var så dårlig handlet alle tankene mine egentlig bare om hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagen. Men nå som jeg har blitt bedre og dagen for å teste nærmer seg er det virkelig det eneste jeg tenker på døgnet rundt! Neste uke er det heldigvis endelig tid for å teste.
Jeg hadde lovet meg selv før forsøket at jeg ikke skulle gå rundt å kjenne etter symptomer på om jeg kunne være gravid eller ikke. Det har jeg vel bare klart til en viss grad må jeg innrømme... Jeg går på noen progesteronpiller som heter Lutinus (de skal hjelpe til å bygge opp slimhinna i livmora for å gjøre den mer mottakelig for egget når det forhåpentlig skal feste seg). Disse har en del bivirkninger som dessverre også ligner på de symptomene du kan få dersom du blir gravid, som for eksempel ømme bryst, hodepine, oppblåst mage og kvalme. Alle disse bivirkningene har jeg kjent de siste dagene, men selv om jeg vet at det kan være at det bare skyldes medisinen så klarer jeg ikke å la være å tenke at det også kan være fordi jeg er gravid! Jeg er helt håpløs...
Tiden snegler seg avgårde, dagene føles evig lange. Det verste er nok den følelsesmessige påkjenningen det er å ikke vite om alt vi har vært i gjennom leder til noe som helst. Tenk om det hele er over om noen dager? Vil vi noen gang lykkes? Jeg vakler mellom håp og tvil annethvert minutt. Moren min advarer meg hele tiden mot å håpe for mye, mens andre råder meg til å bare tenke positivt. Jeg vet ikke helt hva som er det lureste?
Den ene natta drømte jeg at jeg var gravid og hadde termin i juni neste år. Da jeg våknet hadde jeg en så god følelse og ble så optimistisk. Så gikk det et par timer og jeg ble plutselig livredd og begynte å gråte fordi jeg hadde tillatt meg å håpe så mye! Hvordan kunne jeg gjøre det mot meg selv? For tenk så knust jeg kom til å bli hvis testen var negativ og jeg hadde gått rundt og trodd at den kom til å være positiv! Mannen min sliter nok med å holde følge med meg i denne følelsesmessige berg-og dalbanen min stakkar. Han er positivt innstilt inntil det motsatte er bevist. Åhh som jeg skulle ønske det var like enkelt for meg!
Alle disse tankene har jeg nok til felles med mange som går i gjennom prøverørsbehandling. Jeg har funnet mye trøst i et forum på nett. Damene som holder til der er så modige, sterke og støttende, mange av dem har hjerteskjærende historier å fortelle, likevel er de med på å heie andre fram til sitt mål. Jeg er kjempeglad for å ha funnet dette forumet! For selv om vi har vært åpne overfor familien og de nærmeste vennene våre og har fått mye støtte fra dem, er det likevel mye som de aldri kan forstå før de har vært i samme situasjon selv.
Uansett hva som skjer skal det bli godt å få et svar. Men jeg må innrømme det: jeg er livredd for den testen nå!
torsdag 13. september 2012
Innsetting av egg
Etter egguttaket på mandag var jeg veldig dårlig. Jeg orket ikke annet enn å ligge i senga på hotellrommet hele dagen. Dagen etter gjorde det ikke like vondt i eggstokkene lenger, men til gjengjeld hadde jeg veldig vondt lenger oppe i magen. Jeg var veldig oppblåst og hadde litt problemer med å puste. Smertene ble litt enklere å takle etter at jeg fikk telefon fra sykehuset, 11 av de 14 eggene hadde nemlig blitt befruktet!
Da vi skulle sette inn egg hadde jeg enda ikke blitt noe bedre, så jeg var litt redd for at det hele ville bli avlyst. Jeg mistenkte at jeg hadde blitt overstimulert og en ultralyd bekreftet den mistanken, eggstokkene var ganske store og jeg hadde en del væske i buken som presset litt på lungene og organene rundt. Jeg fikk besked om at hvis jeg satte inn egg og ble gravid ville disse smertene kunne forverre seg, i verste fall kunne jeg risikere å bli innlagt på sykehus. Hvis jeg ikke ville sette inn egget kunne de fryse det ned, men da kunne vi risikere at det ikke overlevde opptiningen.
Jeg var ikke tvil, jeg ville ikke reise hjem uten et egg! Ikke etter alt vi hadde vært gjennom de siste ukene. Jeg er villig til å gå i gjennom mye for å få oppfylt drømmen vår. Så 1 egg ble satt inn i meg og 2 egg var gode nok til å fryse ned.
Nå er vi hjemme igjen og jeg ruger på dette lille egget:
Jeg er fortsatt like dårlig så jeg har fått beskjed om å ta det med ro og drikke mye. Om 2 uker skal jeg ta en graviditetstest og jeg håper virkelig ikke at jeg blir sengeliggende så lenge, ellers kommer disse dagene til å snegle seg avgårde!
Da vi skulle sette inn egg hadde jeg enda ikke blitt noe bedre, så jeg var litt redd for at det hele ville bli avlyst. Jeg mistenkte at jeg hadde blitt overstimulert og en ultralyd bekreftet den mistanken, eggstokkene var ganske store og jeg hadde en del væske i buken som presset litt på lungene og organene rundt. Jeg fikk besked om at hvis jeg satte inn egg og ble gravid ville disse smertene kunne forverre seg, i verste fall kunne jeg risikere å bli innlagt på sykehus. Hvis jeg ikke ville sette inn egget kunne de fryse det ned, men da kunne vi risikere at det ikke overlevde opptiningen.
Jeg var ikke tvil, jeg ville ikke reise hjem uten et egg! Ikke etter alt vi hadde vært gjennom de siste ukene. Jeg er villig til å gå i gjennom mye for å få oppfylt drømmen vår. Så 1 egg ble satt inn i meg og 2 egg var gode nok til å fryse ned.
Nå er vi hjemme igjen og jeg ruger på dette lille egget:
 |
| Den hvite streken er kateret som fører inn egget og den lille prikken under pila er egget |
Egguttak
Det har vært noen nervepirrende og innholdsrike dager siden sist blogginnlegg. Jeg tenkte det var best å dele det opp i 2 innlegg, så først vil jeg fortelle om egguttaket som var på mandag.
Vi møtte opp på sykehuset kl.8 og jeg tok en del smertestillende (morfin) og kvalmedempende medisiner som jeg fikk av sykepleieren. Da det var min tur måtte jeg legge meg i en gynekologstol. Først ble det tatt en innvendig ultralyd og den viste masse egg som hadde blitt enda større siden sist. Ikke rart jeg hadde følt meg så stappa de siste dagene!
Så var det tid for lokalbedøvelse. Med et uhell fikk jeg øye på sprøyta og det skulle jeg aldri ha gjort, den var gigantisk! Nåla var sikkert rundt 30 cm! Det var nokså vondt å sette bedøvelsen, men det vondeste var faktisk ultralydapparatet som ble presset opp mot eggstokkene hele tiden. Det tok litt tid å få ut alle eggene for det var noen som lå litt vanskelig til, men til slutt fikk vi ut 14 egg. Heldigvis hadde jeg mannen min på siden av meg så jeg tviholdt i hånda hans hele tiden. Han ble helt dårlig stakkar, når han så hvor vondt jeg hadde det. Han ble helt svett og svimmel, men han holdt heldigvis ut til jeg var ferdig. Det var rørende å se hvor mye han bekymret seg for meg <3
Etterpå ble jeg trillet ut i en sykehusseng for å slappe av en stund. Jeg begynte å skjelve og fikk kramper øverst i magen, det viste seg at det var en bivirkning av morfintabletten jeg tok før uttaket. Det var veldig ubehagelig, men det roet seg etter en time.
Mens jeg lå der for å komme meg etter uttaket var det tid for å hente ut sædceller fra mannen min. Jeg var veldig spent mens jeg lå der og ventet. Jeg syntes det var rart at det tok så lang tid, for sist var det fort gjort. Jeg spurte en sykepleier om det gikk bra med ham, da svarte hun litt unnvikende at de hadde gjort alt de kunne så vi måtte bare vente og se. Jeg fikk en dårlig følelse med en gang og trodde alt håp var ute. Etter en liten stund kom mannen min bort til meg helt blek og svimmel. Han fikk legge seg i senga på siden av meg og fortalte at han hadde mistet en del blod siden de måtte lete så lenge uten at de fant noe. Vi hadde blitt enige på forhand at dersom de ikke skulle finne noe ville vi gå for donorsæd. Jeg fortalte dette til sykepleieren som passet på oss, da fikk vi beskjed om at det var vanskelig å få til der og da, det måtte ha vært planlagt på forhånd. Så det betydde at alle eggene måtte kastes og vi måtte igjennom hele prosessen på nytt!
Vi var naturligvis ganske nedbrutte etter denne beskjeden. Men da vi skulle til å reise tilbake til hotellet fikk vi beskjed om at en av legene ville snakke med oss. Han fortalte at de nettopp hadde fått inn en donor som lignet litt på mannen min, så hvis vi ville kunne de befrukte eggene mine med denne donoren! Vi takket ja med en gang, snakk om hell i uhell!
Lettet satte vi kursen mot hotellet og vi var nok litt av et syn der vi vagget rundt i sneglefart, vi følte oss mørbanket begge to!
Vi møtte opp på sykehuset kl.8 og jeg tok en del smertestillende (morfin) og kvalmedempende medisiner som jeg fikk av sykepleieren. Da det var min tur måtte jeg legge meg i en gynekologstol. Først ble det tatt en innvendig ultralyd og den viste masse egg som hadde blitt enda større siden sist. Ikke rart jeg hadde følt meg så stappa de siste dagene!
Så var det tid for lokalbedøvelse. Med et uhell fikk jeg øye på sprøyta og det skulle jeg aldri ha gjort, den var gigantisk! Nåla var sikkert rundt 30 cm! Det var nokså vondt å sette bedøvelsen, men det vondeste var faktisk ultralydapparatet som ble presset opp mot eggstokkene hele tiden. Det tok litt tid å få ut alle eggene for det var noen som lå litt vanskelig til, men til slutt fikk vi ut 14 egg. Heldigvis hadde jeg mannen min på siden av meg så jeg tviholdt i hånda hans hele tiden. Han ble helt dårlig stakkar, når han så hvor vondt jeg hadde det. Han ble helt svett og svimmel, men han holdt heldigvis ut til jeg var ferdig. Det var rørende å se hvor mye han bekymret seg for meg <3
Etterpå ble jeg trillet ut i en sykehusseng for å slappe av en stund. Jeg begynte å skjelve og fikk kramper øverst i magen, det viste seg at det var en bivirkning av morfintabletten jeg tok før uttaket. Det var veldig ubehagelig, men det roet seg etter en time.
Mens jeg lå der for å komme meg etter uttaket var det tid for å hente ut sædceller fra mannen min. Jeg var veldig spent mens jeg lå der og ventet. Jeg syntes det var rart at det tok så lang tid, for sist var det fort gjort. Jeg spurte en sykepleier om det gikk bra med ham, da svarte hun litt unnvikende at de hadde gjort alt de kunne så vi måtte bare vente og se. Jeg fikk en dårlig følelse med en gang og trodde alt håp var ute. Etter en liten stund kom mannen min bort til meg helt blek og svimmel. Han fikk legge seg i senga på siden av meg og fortalte at han hadde mistet en del blod siden de måtte lete så lenge uten at de fant noe. Vi hadde blitt enige på forhand at dersom de ikke skulle finne noe ville vi gå for donorsæd. Jeg fortalte dette til sykepleieren som passet på oss, da fikk vi beskjed om at det var vanskelig å få til der og da, det måtte ha vært planlagt på forhånd. Så det betydde at alle eggene måtte kastes og vi måtte igjennom hele prosessen på nytt!
Vi var naturligvis ganske nedbrutte etter denne beskjeden. Men da vi skulle til å reise tilbake til hotellet fikk vi beskjed om at en av legene ville snakke med oss. Han fortalte at de nettopp hadde fått inn en donor som lignet litt på mannen min, så hvis vi ville kunne de befrukte eggene mine med denne donoren! Vi takket ja med en gang, snakk om hell i uhell!
Lettet satte vi kursen mot hotellet og vi var nok litt av et syn der vi vagget rundt i sneglefart, vi følte oss mørbanket begge to!
søndag 9. september 2012
Ovitrelle
Slik ser den ut, eggløsningssprøyta som jeg satte i går kveld. Den var nesten helt lik Gonal-F, bare litt forskjellig måte å stille inn dosen. Heldigvis var den like enkel og smertefri å sette som Gonal-F :)
I dag er det sprøytefri!! :D Snart reiser vi til Haugesund, skal bli godt med en rolig kveld på hotellet før det braker løs i morgen. Jeg er kjempenervøs, men samtidig skal det bli så godt å få det overstått og ikke minst snart få svar på hvor mange egg vi får ut, om eggene blir befruktet, om vi får noen på frys osv osv....
fredag 7. september 2012
Snart i mål
Endelig! Etter totalt 26 sprøyter har jeg nå satt siste dose med Gonal-F og Orgalutran for denne gang :)
Selv om jeg er skikkelig lei, kvalm, uvel og vond i eggstokkene er jeg samtidig veldig glad og stolt over at jeg har klart meg så bra. Jeg har overvunnet frykten og presset mine egne grenser mye lenger enn jeg trodde var mulig! Jeg har rett og slett overrasket meg selv litt ;)
Nå gjenstår det bare å sette Ovitrelle (eggløsningssprøyta) i morgen og så er vi klar for egguttak på mandag!
Selv om jeg er skikkelig lei, kvalm, uvel og vond i eggstokkene er jeg samtidig veldig glad og stolt over at jeg har klart meg så bra. Jeg har overvunnet frykten og presset mine egne grenser mye lenger enn jeg trodde var mulig! Jeg har rett og slett overrasket meg selv litt ;)
Nå gjenstår det bare å sette Ovitrelle (eggløsningssprøyta) i morgen og så er vi klar for egguttak på mandag!
onsdag 5. september 2012
Ny ultralyd
I dag var jeg hos gynekologen min for å se om eggposene hadde vokst siden fredag. Og jammen hadde de det! Det var så fullt inni der at de lå helt sammenskviste, de var ikke runde engang! Sist uke var som sagt de største eggene 9 mm og i dag var de største rundt 15 mm, så det er jo god framgang. Men de vil ha dem enda litt større så jeg må gå på samme dose Gonal-F og Orgalutran til og med fredag denne uka. Så skal jeg sette eggløsningssprøyta på lørdag kl.20.30, sprøytefri på søndag (hurra!) og så blir det endelig egguthenting på mandag kl.08.30. Jeg grugleder meg! Men mest av alt skal det bli godt å få det overstått nå når vi har ventet i så mange måneder.
Siden jeg må gå flere dager på medisiner måtte jeg på apoteket for å få flere sprøyter. I dag måtte jeg betale litt over 2000 kr, så totalt har vi brukt rett over 12 000 kr for medisiner for dette forsøket.
Nå er hotell i Haugesund bestilt. Vi bestemte oss for å overnatte der fra søndag til onsdag. Da slipper vi å reise så grytidlig på mandags morgen og så kan vi ta det helt med ro etter uttaket, mens vi venter på den nervepirrende beskjeden om eggene har blitt befruktet eller ikke. Etter noen hektiske og tøffe uker for både meg og mannen min skal det bli godt å komme oss bort litt og bare være sammen vi to <3
Siden jeg må gå flere dager på medisiner måtte jeg på apoteket for å få flere sprøyter. I dag måtte jeg betale litt over 2000 kr, så totalt har vi brukt rett over 12 000 kr for medisiner for dette forsøket.
Nå er hotell i Haugesund bestilt. Vi bestemte oss for å overnatte der fra søndag til onsdag. Da slipper vi å reise så grytidlig på mandags morgen og så kan vi ta det helt med ro etter uttaket, mens vi venter på den nervepirrende beskjeden om eggene har blitt befruktet eller ikke. Etter noen hektiske og tøffe uker for både meg og mannen min skal det bli godt å komme oss bort litt og bare være sammen vi to <3
tirsdag 4. september 2012
Nålepute
I morgen er det endelig tid for ny ultralyd igjen. Jeg er så spent! Jeg har ikke merket så stor forskjell de siste dagen med tanke på bivirkninger, så jeg håper ikke det betyr at eggposene ikke har vokst siden sist. Hehehe, først var jeg redd for at ting hadde gått galt siden jeg hadde så mye smerter og nå er jeg redd for at ting har gått galt siden jeg ikke har mer smerter! Blir jo helt gal av denne prosessen ;)
Jeg føler meg som en nålepute for tiden. Som du ser er magen full av røde prikker etter alle sprøytene. Jeg har et blåmerke etter jeg satte Orgalutran for et par dager siden, jeg må visst ha truffet en blodåre. Bildet er tatt rett etter jeg hadde satt Orgalutran, så det store røde utslettet er en reaksjon på den. Jeg får alltid et slikt utslett og så svir det og klør i en times tid. Forhåpentligvis blir det siste sprøyte med Orgalutran i dag! Hvis alt ser bra ut på ultralyden i morgen så skal jeg sette eggløsningssprøyta i morgen kveld. Så blir det tur til Haugesund på fredag. Det betyr at torsdag blir helt sprøytefri! Lykke :) Krysser fingrene!
lørdag 1. september 2012
Orgalutran
 |
Orgalutran heter den sprøyten jeg bruker for å forhindre for tidlig eggløsning. Før jeg skulle sette den første gang hadde jeg lest en del om den på nettet og ble skikkelig skremt, folk skrev at den var vond og vanskelig å sette. Dumme meg fikk skikkelig angst, sprøyteskrekken kom tilbake for fullt! Men heldigvis sa tanta mi at hun kunne gjøre det for meg. Jeg hadde smurt på Emla-krem (bedøvelseskrem) på forhånd, men jeg hadde tydligvis ikke brukt nok krem, for da hun stakk sprøyta inn kjente jeg det veldig godt! Det er viktig at innholdet sprøytes sakte inn sånn at det ikke skal skade hudvevet, derfor er den litt hard å trykke inn, og det hjalp ikke akkurat på at jeg måtte sitte der med sprøyta i magen så lenge! Så etterpå ble jeg svimmel, varm og skjelven, det var rett før jeg besvimte så jeg måtte bare legge meg ned. Skikkelig ekkelt! Det var nok en reaksjon som kom siden jeg hadde vært så redd.
Så de 2 neste dagene turte jeg ikke å sette den på meg selv, heldigvis fikk jeg hjelp av den snille tanta mi. Men jeg fant ut at Emla-plaster fungerte bedre enn kremen, så da kjente jeg ikke noe når spissen gikk inn. Men rett etter sprøyta er satt svir det skikkelig under huden, da hjelper bedøvelsen ingenting. Det svir i ca 1 time etterpå.
Da jeg var oppe hos tanta mi for å sette den i går kveld hadde vi gjort alt klart og jeg skulle til å gi henne sprøyta, men så sa jeg "jeg burde jo prøve selv" og tanta mi støttet meg og sa "dette klarer du helt fint". Jeg ble helt skjelven, men stakk sprøyta inn likevel, jeg ble nesten overrasket over meg selv! Jeg er visst tøffere enn jeg tror! Så nå skal jeg fortsette å sette begge sprøytene selv. Litt greit å slippe å reise helt bort til tanta mi hver kveld kl.22 (Orgalutran er nødt til å settes akkurat kl.22), selv om jeg kommer til å savne å ha henne der med meg, hennes støtte har vært veldig god å ha.
 |
| Spissen er litt tykkere på Orgalutran enn på Gonal-F |
fredag 31. august 2012
Første kontroll i Haugesund
I dag har jeg vært i Haugesund for å sjekke hvordan det ligger ann med eggstokkene mine etter 7 dager på sprøyter. Den innvendige ultralyden viste mange eggposer, men ingen var så store som de ønsket de skulle være. De så 2 stk som var 9 mm, 4 stk som var 8 mm og mange flere som var mindre. Men de må være minst 16-17 mm før de kan hentes ut, så det gjenstår jo en del!
Jeg var jo forberedt på dette siden jeg har gått på så lav dose medisiner. Så nå skal jeg øke dosen til 125 IE og gå på sprøytene til og med tirsdag i neste uke. På onsdag skal jeg inn til en ny ultralyd for å se om eggposene har blitt store nok, men da slipper jeg heldigvis å reise helt til Haugesund, jeg får gå til en gynekolog like i nærheten av her jeg bor. Hvis de er store nok så skal jeg sette eggløsningssprøyta da og komme til egguttak i Haugesund på fredag.
Både i går og i dag har jeg vært vond i eggstokkene så jeg var litt nervøs for at det var noe galt, men jeg fikk beskjed av legen at det er ganske vanlig (spesielt på det første forsøket), på grunn av at eggstokkene vokser. Det er godt å vite at alt så bra ut og at det er helt normalt med smerter, men jeg lurer jo på hvordan det kommer til å føles når eggposene blir dobbelt så store!
Både legen og alle sykepleierne jeg har truffet på i Haugesund er kjempehyggelige. I dag hadde jeg med en lang liste med spørsmål og de tok seg god tid til å forklare det jeg lurte på og beroliget meg når jeg var bekymret for noe. Sist vi var der var de veldig forsinket, vi kom ikke inn 50 minutter for sent. Men i dag fikk jeg faktisk komme inn 10 minutter før jeg hadde time!
Etter timen måtte jeg på apoteket for å ta ut mer medisiner. Fram til nå har jeg brukt nesten 6000 kr og i dag kostet det over 4000 kr, så tilsammen har jeg altså brukt rundt 10 000 kr så langt. Hvis beløpet blir over 15 000 kr i løpet av 3 forsøk så får vi dekket resten av Helfo. I tillegg koster det 1500 kr for hvert forsøk, i tillegg til 307 kr for hver kontroll.. Så det går en del penger for noe som andre klarer å få til gratis på soverommet ;) Men det er jo ingenting som er mer verdt å bruke penger på enn akkurat dette!
Jeg var jo forberedt på dette siden jeg har gått på så lav dose medisiner. Så nå skal jeg øke dosen til 125 IE og gå på sprøytene til og med tirsdag i neste uke. På onsdag skal jeg inn til en ny ultralyd for å se om eggposene har blitt store nok, men da slipper jeg heldigvis å reise helt til Haugesund, jeg får gå til en gynekolog like i nærheten av her jeg bor. Hvis de er store nok så skal jeg sette eggløsningssprøyta da og komme til egguttak i Haugesund på fredag.
Både i går og i dag har jeg vært vond i eggstokkene så jeg var litt nervøs for at det var noe galt, men jeg fikk beskjed av legen at det er ganske vanlig (spesielt på det første forsøket), på grunn av at eggstokkene vokser. Det er godt å vite at alt så bra ut og at det er helt normalt med smerter, men jeg lurer jo på hvordan det kommer til å føles når eggposene blir dobbelt så store!
Både legen og alle sykepleierne jeg har truffet på i Haugesund er kjempehyggelige. I dag hadde jeg med en lang liste med spørsmål og de tok seg god tid til å forklare det jeg lurte på og beroliget meg når jeg var bekymret for noe. Sist vi var der var de veldig forsinket, vi kom ikke inn 50 minutter for sent. Men i dag fikk jeg faktisk komme inn 10 minutter før jeg hadde time!
Etter timen måtte jeg på apoteket for å ta ut mer medisiner. Fram til nå har jeg brukt nesten 6000 kr og i dag kostet det over 4000 kr, så tilsammen har jeg altså brukt rundt 10 000 kr så langt. Hvis beløpet blir over 15 000 kr i løpet av 3 forsøk så får vi dekket resten av Helfo. I tillegg koster det 1500 kr for hvert forsøk, i tillegg til 307 kr for hver kontroll.. Så det går en del penger for noe som andre klarer å få til gratis på soverommet ;) Men det er jo ingenting som er mer verdt å bruke penger på enn akkurat dette!
søndag 26. august 2012
Dag 3 på sprøyter
Nå er sprøyte nr 3 satt og det går veldig fint. Jeg kan vel ikke akkurat påstå at jeg liker å stikke meg selv, men det gir en slags mestringsfølelse når jeg klarer det så bra uten å bli hysterisk redd.
 |
| Beskyttelsen på sprøytespissen er på, men som du kan se er spissen ganske kort. Og den er heldigvis veldig tynn, så den glir lett inn. |
lørdag 25. august 2012
Jeg klarte det!
Jeg må innrømme at jeg er en smule stolt av meg selv, jeg klarte nemlig å sette den første sprøyten helt alene. Tanten min skulle egentlig gjøre det for meg og vi klargjorde sprøyta sammen.
Jeg kaldsvettet og var helt skjelven, men så sa jeg til meg selv at dette må jeg bare få til alene. Så jeg gikk inn på badet med sprøyta i hånda, satte meg ned og satt sprøyta med en gang -uten å nøle en gang!
Og det gikk kjempefint, kjente bare et bittelite stikk, det var 10 ganger bedre enn jeg hadde fryktet. Så nå er jeg så lettet og trygg på at jeg skal klare de neste 2 ukene helt fint :)
Jeg kaldsvettet og var helt skjelven, men så sa jeg til meg selv at dette må jeg bare få til alene. Så jeg gikk inn på badet med sprøyta i hånda, satte meg ned og satt sprøyta med en gang -uten å nøle en gang!
Og det gikk kjempefint, kjente bare et bittelite stikk, det var 10 ganger bedre enn jeg hadde fryktet. Så nå er jeg så lettet og trygg på at jeg skal klare de neste 2 ukene helt fint :)
fredag 24. august 2012
Klar for første stikk!
Endelig er dagen her, endelig er vi i gang! Om bare noen få timer skal jeg sette første sprøyte!
Jeg er så spent, men faktisk gleder jeg meg mest til å få det gjort. Hadde aldri trodd det for et par måneder siden, men jeg har vel vokst med tanken. Jeg har jo hatt god tid til å forberede meg på dette, og jeg prøver å tenke at dette bare er første skritt mot en liten baby :) Og da kan jeg jo klare hva som helst, ikke sant?
Jeg er så spent, men faktisk gleder jeg meg mest til å få det gjort. Hadde aldri trodd det for et par måneder siden, men jeg har vel vokst med tanken. Jeg har jo hatt god tid til å forberede meg på dette, og jeg prøver å tenke at dette bare er første skritt mot en liten baby :) Og da kan jeg jo klare hva som helst, ikke sant?
mandag 20. august 2012
Endelig snart sprøytestart!
Etter en lang og herlig sommerferie nærmer det seg sprøytestart med stormskritt, og det er på tide å oppdatere bloggen litt igjen.
Jeg skulle egentlig ha startet på sprøytene for et par uker siden, men selvfølgelig er mensen forsinket. Jeg måler fortsatt temperaturen hver morgen så jeg vet at jeg har hatt eggløsning og at mensen kommer i løpet av uka. Jeg har vært i kontakt med klinikken i Haugesund og vi får heldigvis beholde plassen vår, selv om det blir et par uker senere enn planlagt.
Jeg er så nervøs for første sprøyte! Men jeg har alliert meg med tanten min som er sykepleier, så hun skal heldigvis sette den første på meg. Men etterpå er jeg bestemt på å klare meg selv, selv om jeg har sprøyteskrekk! Jeg tror jeg skal finne en indre styrke (selv om den ligger godt gjemt akkurat nå!) når jeg vet hva som er målet.
Jeg skal starte med et stoff som heter Gonal-F. Det kommer i ferdigfylte penner, som fungerer på samme måte som diabetessprøyter gjør. Det er heldigvis en ganske liten sprøytespiss, men stor nok til å skremme meg litt uansett! Jeg skal starte med veldig liten dose, 75 IE, og så øke til 100 IE etter fire dager. Jeg starter med så lav dose fordi de er redde for at jeg skal bli overstimulert siden jeg har så mange follikler/cyster allerede. I en normal syklus blir vanligvis bare 1 egg modnet, så Gonal-F gjør at det modnes mange egg i hver eggstokk.
Etter 4 dager skal jeg starte med enda en sprøyte som heter Orgalutran. Den hemmer kroppens egne hormoner slik at jeg ikke får eggløsning for tidlig.
Jeg må gå på begge disse sprøytene helt til en innvendig ultralyd viser at eggene er store og modne nok.
Da må jeg sette en eggløsningssprøyte som heter Ovitrelle. Så blir det egguttak 1, 5 døgn senere, rett før eggløsningen ville ha skjedd.
Jeg er så spent!!! Krysser fingrer og tær for at alt skal gå bra, og at jeg ikke skal bli for hormonell når jeg begynner på sprøytene ;)
Jeg skulle egentlig ha startet på sprøytene for et par uker siden, men selvfølgelig er mensen forsinket. Jeg måler fortsatt temperaturen hver morgen så jeg vet at jeg har hatt eggløsning og at mensen kommer i løpet av uka. Jeg har vært i kontakt med klinikken i Haugesund og vi får heldigvis beholde plassen vår, selv om det blir et par uker senere enn planlagt.
Jeg er så nervøs for første sprøyte! Men jeg har alliert meg med tanten min som er sykepleier, så hun skal heldigvis sette den første på meg. Men etterpå er jeg bestemt på å klare meg selv, selv om jeg har sprøyteskrekk! Jeg tror jeg skal finne en indre styrke (selv om den ligger godt gjemt akkurat nå!) når jeg vet hva som er målet.
Jeg skal starte med et stoff som heter Gonal-F. Det kommer i ferdigfylte penner, som fungerer på samme måte som diabetessprøyter gjør. Det er heldigvis en ganske liten sprøytespiss, men stor nok til å skremme meg litt uansett! Jeg skal starte med veldig liten dose, 75 IE, og så øke til 100 IE etter fire dager. Jeg starter med så lav dose fordi de er redde for at jeg skal bli overstimulert siden jeg har så mange follikler/cyster allerede. I en normal syklus blir vanligvis bare 1 egg modnet, så Gonal-F gjør at det modnes mange egg i hver eggstokk.
Etter 4 dager skal jeg starte med enda en sprøyte som heter Orgalutran. Den hemmer kroppens egne hormoner slik at jeg ikke får eggløsning for tidlig.
Jeg må gå på begge disse sprøytene helt til en innvendig ultralyd viser at eggene er store og modne nok.
Da må jeg sette en eggløsningssprøyte som heter Ovitrelle. Så blir det egguttak 1, 5 døgn senere, rett før eggløsningen ville ha skjedd.
Jeg er så spent!!! Krysser fingrer og tær for at alt skal gå bra, og at jeg ikke skal bli for hormonell når jeg begynner på sprøytene ;)
onsdag 16. mai 2012
Tung ventetid
Nå er det en stund siden sist innlegg. Rett og slett fordi jeg har hatt det litt tungt siden vi var i Haugesund sist. Det gikk for så vidt greit der, vi måtte vente over 50 minutter før vi fikk komme inn, men da vi endelig ble hentet ble vi møtt av veldig hyggelige og snille folk. Jeg er glad jeg har lest mye om prøverør før vi reiste opp dit, fordi vi fikk egentlig ganske lite informasjon om selve prosessen. Mannen min sa da vi gikk ut derfra at han håpet jeg hadde fått med meg det som ble sagt, fordi han forstod veldig lite av det. Men for meg var alt ganske klart allerede før vi reiste opp så det gjorde ikke så mye for min del.
Det finnes 2 måter å forberede kroppen til å hente ut egg, kort og langt regime kalles det. Dette vil jeg skrive mer om i et annet innlegg. Men i hovedsak er det korte regimet mer behagelig for kvinnen, det betyr mindre bivirkninger og, ikke minst, kortere behandlingstid. Og siden jeg har PCOS (det vil si cyster på eggstokkene, dette skal jeg også skrive mer om senere) ble jeg heldigvis satt på kort regime. Dette var dagens positive nyhet.
Så til de negative nyhetene: Jeg måtte i gjennom en innvendig ultralyd for å undersøke eggstokkene mine. Da så legen at jeg hadde over 20 cyster på hver eggstokk. Det var for så vidt ikke noe nytt for meg, for det var det ved forrige ultralyd også, men jeg hadde gått på medisinen Metformin i over 2 måneder så jeg hadde virkelig håpet at den skulle ha hjulpet! Men legen ville at jeg skulle starte med veldig lav dose medisin i første omgang, så forhåpentligvis vil ikke cystene skape store problemer.
Jeg hadde et stort håp om å få starte med behandlingen før sommeren, men vi fikk beskjed om at de hadde det så travelt at vi mest sannsynlig ikke ville få starte før i august/september! Jeg sank helt i kjelleren da vi fikk den beskjeden, jeg klarte ikke å la være å gråte hele kvelden. Ikke misforstå, jeg er ikke desperat etter å få baby og jeg er veldig takknemlig for at vi ha kommet i gang allerede. Men akkurat da føltes alt så vanskelig. Jeg er for tiden sykemeldt pga smerter i forbindelse med PCOS, og pga en vanskelig konflikt på jobb må jeg snart finne meg ny jobb også. Så da jeg fikk beskjeden ble det rett og slett for mye å takle på en gang.
Jeg har fortsatt tunge dager, men jeg prøver så godt jeg kan å tenke på det positive. Men det er ikke alltid like lett. Heldigvis har jeg en mann som er flink til å trøste meg og muntre meg opp, hadde aldri klart meg uten <3
Det finnes 2 måter å forberede kroppen til å hente ut egg, kort og langt regime kalles det. Dette vil jeg skrive mer om i et annet innlegg. Men i hovedsak er det korte regimet mer behagelig for kvinnen, det betyr mindre bivirkninger og, ikke minst, kortere behandlingstid. Og siden jeg har PCOS (det vil si cyster på eggstokkene, dette skal jeg også skrive mer om senere) ble jeg heldigvis satt på kort regime. Dette var dagens positive nyhet.
Så til de negative nyhetene: Jeg måtte i gjennom en innvendig ultralyd for å undersøke eggstokkene mine. Da så legen at jeg hadde over 20 cyster på hver eggstokk. Det var for så vidt ikke noe nytt for meg, for det var det ved forrige ultralyd også, men jeg hadde gått på medisinen Metformin i over 2 måneder så jeg hadde virkelig håpet at den skulle ha hjulpet! Men legen ville at jeg skulle starte med veldig lav dose medisin i første omgang, så forhåpentligvis vil ikke cystene skape store problemer.
Jeg hadde et stort håp om å få starte med behandlingen før sommeren, men vi fikk beskjed om at de hadde det så travelt at vi mest sannsynlig ikke ville få starte før i august/september! Jeg sank helt i kjelleren da vi fikk den beskjeden, jeg klarte ikke å la være å gråte hele kvelden. Ikke misforstå, jeg er ikke desperat etter å få baby og jeg er veldig takknemlig for at vi ha kommet i gang allerede. Men akkurat da føltes alt så vanskelig. Jeg er for tiden sykemeldt pga smerter i forbindelse med PCOS, og pga en vanskelig konflikt på jobb må jeg snart finne meg ny jobb også. Så da jeg fikk beskjeden ble det rett og slett for mye å takle på en gang.
Jeg har fortsatt tunge dager, men jeg prøver så godt jeg kan å tenke på det positive. Men det er ikke alltid like lett. Heldigvis har jeg en mann som er flink til å trøste meg og muntre meg opp, hadde aldri klart meg uten <3
torsdag 26. april 2012
Klar for første møte med Haugesund fertilitetssenter
I morgen går turen til Haugesund fertilitetssenter til forsamtale. Da skal vi få mer informasjon om behandlingen, gjøre diverse undersøkelser og ikke minst - få vite når vi skal starte! Gleder meg veldig til å få vite det, krysser fingrer og tær for at vi får starte før sommerferien! De har nemlig feriestengt på klinikken i sommer og jeg vet de har det ganske travelt før ferien.
Jeg har hatt skikkelig uflaks, både blitt veldig forkjølt, med feber og hele pakka, og i tillegg fikk jeg mensen i går. Så kan ikke si at jeg gleder meg så veldig til selve turen og undersøkelsene i morgen. Jeg må ta en innvendig ultralyd så det er jo ikke så kjekt med mensen da.. Men jeg ringte og forhørte meg om det var greit i dag, hadde vært synd å reist så langt hvis det hadde vært et problem. Men det var heldigvis ingen problem, jeg hadde virkelig ikke lyst å utsette det en eneste dag!
Jeg tror det er vanskelig å forstå for folk som ikke er i samme situasjon hvor vond og uendelig ventetiden virker. Selv om vi har måttet vente mye kortere tid enn mange andre har det allikevel vært en tung tid. Livet står litt på vent, jeg tør ikke legge planer framover fordi jeg er redd det skal gå utover prøverørsbehandlingen. Det er ganske vanlig med ubehagelige bivirkninger under behandlingen. Jeg reagerte ganske kraftig og måtte sykemeldes da jeg gikk på en lav dose med medisiner for å få eggløsning, og det er mye sterkere medisiner jeg skal gå på nå, så jeg er litt bekymret for hvordan det skal gå. Tusen tanker, spørsmål og bekymringer i hodet mitt for tiden. For å være helt ærlig så er jeg livredd! Så derfor skal det bli godt å få noen svar i morgen. Håper jeg får sove i natt ;)
Jeg har hatt skikkelig uflaks, både blitt veldig forkjølt, med feber og hele pakka, og i tillegg fikk jeg mensen i går. Så kan ikke si at jeg gleder meg så veldig til selve turen og undersøkelsene i morgen. Jeg må ta en innvendig ultralyd så det er jo ikke så kjekt med mensen da.. Men jeg ringte og forhørte meg om det var greit i dag, hadde vært synd å reist så langt hvis det hadde vært et problem. Men det var heldigvis ingen problem, jeg hadde virkelig ikke lyst å utsette det en eneste dag!
Jeg tror det er vanskelig å forstå for folk som ikke er i samme situasjon hvor vond og uendelig ventetiden virker. Selv om vi har måttet vente mye kortere tid enn mange andre har det allikevel vært en tung tid. Livet står litt på vent, jeg tør ikke legge planer framover fordi jeg er redd det skal gå utover prøverørsbehandlingen. Det er ganske vanlig med ubehagelige bivirkninger under behandlingen. Jeg reagerte ganske kraftig og måtte sykemeldes da jeg gikk på en lav dose med medisiner for å få eggløsning, og det er mye sterkere medisiner jeg skal gå på nå, så jeg er litt bekymret for hvordan det skal gå. Tusen tanker, spørsmål og bekymringer i hodet mitt for tiden. For å være helt ærlig så er jeg livredd! Så derfor skal det bli godt å få noen svar i morgen. Håper jeg får sove i natt ;)
fredag 20. april 2012
Vår bakgrunn
Jeg tenkte at jeg ville skrive litt om vår bakgrunn og hvorfor vi må igjennom prøverørsbehandling.
Jeg sluttet på p-pillen for ca 1 år siden. De første månedene etterpå var mensen helt regelmessig og jeg hadde ikke mistanke om noe galt. Så da mensen ble 10 dager forsinket i august i fjor var jo forhåpningene høye! Men graviditetstesten var negativ og mensen kom dagen etter. Så det betydde jo at eggløsningen hadde kommet senere enn den pleide tenkte jeg. Jeg begynte derfor å måle basaltemperaturen hver morgen, slik at jeg kunne følge med på når jeg hadde eggløsning (temperaturen stiger 0,2-0,5 grader etter eggløsning og holder seg høy frem til neste mens). På den måten ville jeg slippe å vente i uvitenhet og få falske forhåpninger. Og jeg er veldig glad for at jeg begynte med det, for det viste seg nemlig at jeg ikke hadde eggløsning de neste månedene og syklusene ble veldig lange, 40 til 50 dager. Jeg var hos gynekolog og der ble det påvist at jeg hadde PCOS (noe som bl.a. gir cyster på eggstokkene og sjeldne eggløsninger). Jeg ble satt på medisinen Pergotime for å få eggløsning og den virket fint.
Da jeg ikke ble gravid selv om jeg nå hadde eggløsning sendte jeg mannen min for å ta en sædprøve for sikkerhets skyld i februar. Sjokkbeskjeden vi fikk da var at de fant ingen sædceller i prøven! Ikke en eneste en!! Jeg var helt knust og gråt hele helgen etterpå. Jeg var så redd for at jeg ikke skulle få barn med Verdens beste! Gynekologen vår sa at vi kunne ta en sædprøve direkte fra testiklene, dersom de fant noe liv der var vi aktuelle for noe som kalles icsi (hvor de setter sammen en eggcelle og en sædcelle ved hjelp av en nål). Men først måtte vi henvises til Haugesund fertilitetsklinikk for å få utført dette. I følge gynekologen vår var det over 4 måneders ventetid, og så lenge orket vi ikke å vente for å få svar på det vi gikk og grublet på døgnet rundt. Så jeg kontaktet en privat klinikk i Haugesund som heter Hausken, og der fikk vi time en uke senere. Og der fant de sædceller med en gang!! Vi fikk beskjed om at vi var gode kandidater for prøverør siden vi var så unge. Jeg har aldri vært så lettet og lykkelig som da!
Vi har rett på 3 forsøk dekket av det offentlige. Og det er veldig dyrt å gå privat, så vi bestemte oss for å vente på det offentlige siden vi nå hadde fått litt ro i sjelen. Jeg ringte inn til Haugesund fertilitetsklinikk for å gi beskjed om at Hausken hadde funnet sædceller, og da sa den koselige dama i telefonen at de hadde fått en avbestilling så vi kunne få time om kun 1 måned! Så den 24. april er den store dagen, da reiser vi inn til forsamtale og planlegger hele opplegget. Vi er så spent! Det nærmer seg nå, vi skulle egentlig ikke fått time før i august, så vi har vært så heldige! <3 Godt å se at noe kan gå vår vei også.
Jeg sluttet på p-pillen for ca 1 år siden. De første månedene etterpå var mensen helt regelmessig og jeg hadde ikke mistanke om noe galt. Så da mensen ble 10 dager forsinket i august i fjor var jo forhåpningene høye! Men graviditetstesten var negativ og mensen kom dagen etter. Så det betydde jo at eggløsningen hadde kommet senere enn den pleide tenkte jeg. Jeg begynte derfor å måle basaltemperaturen hver morgen, slik at jeg kunne følge med på når jeg hadde eggløsning (temperaturen stiger 0,2-0,5 grader etter eggløsning og holder seg høy frem til neste mens). På den måten ville jeg slippe å vente i uvitenhet og få falske forhåpninger. Og jeg er veldig glad for at jeg begynte med det, for det viste seg nemlig at jeg ikke hadde eggløsning de neste månedene og syklusene ble veldig lange, 40 til 50 dager. Jeg var hos gynekolog og der ble det påvist at jeg hadde PCOS (noe som bl.a. gir cyster på eggstokkene og sjeldne eggløsninger). Jeg ble satt på medisinen Pergotime for å få eggløsning og den virket fint.
Da jeg ikke ble gravid selv om jeg nå hadde eggløsning sendte jeg mannen min for å ta en sædprøve for sikkerhets skyld i februar. Sjokkbeskjeden vi fikk da var at de fant ingen sædceller i prøven! Ikke en eneste en!! Jeg var helt knust og gråt hele helgen etterpå. Jeg var så redd for at jeg ikke skulle få barn med Verdens beste! Gynekologen vår sa at vi kunne ta en sædprøve direkte fra testiklene, dersom de fant noe liv der var vi aktuelle for noe som kalles icsi (hvor de setter sammen en eggcelle og en sædcelle ved hjelp av en nål). Men først måtte vi henvises til Haugesund fertilitetsklinikk for å få utført dette. I følge gynekologen vår var det over 4 måneders ventetid, og så lenge orket vi ikke å vente for å få svar på det vi gikk og grublet på døgnet rundt. Så jeg kontaktet en privat klinikk i Haugesund som heter Hausken, og der fikk vi time en uke senere. Og der fant de sædceller med en gang!! Vi fikk beskjed om at vi var gode kandidater for prøverør siden vi var så unge. Jeg har aldri vært så lettet og lykkelig som da!
Vi har rett på 3 forsøk dekket av det offentlige. Og det er veldig dyrt å gå privat, så vi bestemte oss for å vente på det offentlige siden vi nå hadde fått litt ro i sjelen. Jeg ringte inn til Haugesund fertilitetsklinikk for å gi beskjed om at Hausken hadde funnet sædceller, og da sa den koselige dama i telefonen at de hadde fått en avbestilling så vi kunne få time om kun 1 måned! Så den 24. april er den store dagen, da reiser vi inn til forsamtale og planlegger hele opplegget. Vi er så spent! Det nærmer seg nå, vi skulle egentlig ikke fått time før i august, så vi har vært så heldige! <3 Godt å se at noe kan gå vår vei også.
torsdag 19. april 2012
Velkommen til min nye blogg!
I denne bloggen kommer jeg til å skrive om våre nedturer og forhåpentligvis oppturer i forbindelse med prøverørsbehandlingen vi må igjennom for å få vår lille skatt.
Jeg ble helt knust da jeg fikk beskjeden om at vi måtte igjennom prøverørsbehandling, og som jeg alltid gjør, leste jeg alt jeg kom over på nettet om dette temaet. Og da fant jeg mye trøst i mange av bloggene til andre som er i samme situasjon. (Jeg er så overrasket over hvor mange som må igjennnom dette! Det er jo så lite snakk om dette i hverdagen.)
Vi har valgt å være åpne om dette overfor vår nærmeste familie og de aller beste vennene våre. Men jeg er litt redd for å mase hull i hodet på dem, og ikke minst mannen min! Så da tenker jeg at en blogg kan være greit å ha, da får jeg ut mye av det som kverner rundt i hodet mitt og forhåpentligvis kan jeg kanskje være til hjelp eller trøst for andre også.
Håper du har lyst til å følge med på vår spennende reise :)
Jeg ble helt knust da jeg fikk beskjeden om at vi måtte igjennom prøverørsbehandling, og som jeg alltid gjør, leste jeg alt jeg kom over på nettet om dette temaet. Og da fant jeg mye trøst i mange av bloggene til andre som er i samme situasjon. (Jeg er så overrasket over hvor mange som må igjennnom dette! Det er jo så lite snakk om dette i hverdagen.)
Vi har valgt å være åpne om dette overfor vår nærmeste familie og de aller beste vennene våre. Men jeg er litt redd for å mase hull i hodet på dem, og ikke minst mannen min! Så da tenker jeg at en blogg kan være greit å ha, da får jeg ut mye av det som kverner rundt i hodet mitt og forhåpentligvis kan jeg kanskje være til hjelp eller trøst for andre også.
Håper du har lyst til å følge med på vår spennende reise :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)