Skummel blødning

Etter testen ble positiv var vi helt i hundre både mannen min og meg. Vi valgte å fortelle om de gode nyhetene til foreldrene og søsknene våre bare et par dager senere. De har fulgt oss hele veien og de hadde lagt merke til hvor dårlig jeg hadde vært så det hadde vært umulig å skjule det uansett. Alle jublet og gledet seg masse til familieforøkelsen. Men jeg synes det var litt uvirkelig og vanskelig å forstå at det faktisk var sant!

Litt over en uke etterpå kom det en liten dråpe blod på applikatoren jeg bruker for å sette Lutinus-tablettene. Jeg ble veldig nervøs, men jeg prøvde å si til meg selv at det sikkert bare var en bivirkning av medisinene. Men dagen etter merket jeg at det sa plask i underbuksa mi. Jeg løp ut på do og da bare rant det friskt blod ut av meg. Jeg ble livredd og tårene rant. Jeg gikk ut til mannen min og søstera mi og fortalte det og de fant ut det var best å kontakte legevakten med en gang. Det var selvfølgelig en lørdag så det var umulig å få tak i en gynekolog.

På legevakten ble jeg møtt av en lege som tydeligvis var litt uerfaren på dette området. Det første han gjorde da vi kom inn var å begynne å fortelle om årsakene til spontanabort! Og jeg var jo bare i uke 5+4 så de kunne ikke hjelpe meg uansett. Jeg var helt på gråten og synes det var grusomt å høre han snakke som om alt håp var ute allerede. De hadde ikke ultralydapparat der, men legen gikk med på å ta en gynekologisk undersøkelse for å se hvor blødningen kom fra. Han kunne se at blødningen kom fra livmora, men han synes det ikke var så mye blod som det ofte var ved en spontantabort og livmormunnen var lukket. Den pleier å åpne seg ved en spontanabort, så han kunne ikke bekrefte at det var det som var på gang, men han kunne heller ikke avkrefte det. Jeg ble sendt hjem nesten like uvitende som jeg kom.

Etter 2 grusomme dager i uvisshet fikk jeg komme inn på gynekologisk avdeling på sykehuset for å ta en innvendig ultralyd. Jeg var så redd for å få beskjed om at det ikke var noe liv lengre! Men så fikk jeg se et bittelite bankende hjerte på skjermen. Jeg har nok aldri vært så lettet og glad noen gang før!

En uke senere var jeg hos min faste gynekolog for å ta den avtalte ultralyden som alle pleier å få i uke 7 hvis de har blitt gravide ved IVF. Da hadde jeg hatt småblødninger/brun utflod hver eneste dag siden den store blødningen, så jeg var egentlig litt skeptisk til om alt kunne være i orden. Men nok en gang fikk jeg se et bankende hjerte og spira hadde vokst en del siden sist. Det ser ikke ut som en baby enda, men her er bildet av det lille mirakelet vårt:

7 uker