Egguttak

Det har vært noen nervepirrende og innholdsrike dager siden sist blogginnlegg. Jeg tenkte det var best å dele det opp i 2 innlegg, så først vil jeg fortelle om egguttaket som var på mandag.

Vi møtte opp på sykehuset kl.8 og jeg tok en del smertestillende (morfin) og kvalmedempende medisiner som jeg fikk av sykepleieren. Da det var min tur måtte jeg legge meg i en gynekologstol. Først ble det tatt en innvendig ultralyd og den viste masse egg som hadde blitt enda større siden sist. Ikke rart jeg hadde følt meg så stappa de siste dagene!

Så var det tid for lokalbedøvelse. Med et uhell fikk jeg øye på sprøyta og det skulle jeg aldri ha gjort, den var gigantisk! Nåla var sikkert rundt 30 cm! Det var nokså vondt å sette bedøvelsen, men det vondeste var faktisk ultralydapparatet som ble presset opp mot eggstokkene hele tiden. Det tok litt tid å få ut alle eggene for det var noen som lå litt vanskelig til, men til slutt fikk vi ut 14 egg. Heldigvis hadde jeg mannen min på siden av meg så jeg tviholdt i hånda hans hele tiden. Han ble helt dårlig stakkar, når han så hvor vondt jeg hadde det. Han ble helt svett og svimmel, men han holdt heldigvis ut til jeg var ferdig. Det var rørende å se hvor mye han bekymret seg for meg <3

Etterpå ble jeg trillet ut i en sykehusseng for å slappe av en stund. Jeg begynte å skjelve og fikk kramper øverst i magen, det viste seg at det var en bivirkning av morfintabletten jeg tok før uttaket. Det var veldig ubehagelig, men det roet seg etter en time.

Mens jeg lå der for å komme meg etter uttaket var det tid for å hente ut sædceller fra mannen min. Jeg var veldig spent mens jeg lå der og ventet. Jeg syntes det var rart at det tok så lang tid, for sist var det fort gjort. Jeg spurte en sykepleier om det gikk bra med ham, da svarte hun litt unnvikende at de hadde gjort alt de kunne så vi måtte bare vente og se. Jeg fikk en dårlig følelse med en gang og trodde alt håp var ute. Etter en liten stund kom mannen min bort til meg helt blek og svimmel. Han fikk legge seg i senga på siden av meg og fortalte at han hadde mistet en del blod siden de måtte lete så lenge uten at de fant noe. Vi hadde blitt enige på forhand at dersom de ikke skulle finne noe ville vi gå for donorsæd. Jeg fortalte dette til sykepleieren som passet på oss, da fikk vi beskjed om at det var vanskelig å få til der og da, det måtte ha vært planlagt på forhånd. Så det betydde at alle eggene måtte kastes og vi måtte igjennom hele prosessen på nytt!

Vi var naturligvis ganske nedbrutte etter denne beskjeden. Men da vi skulle til å reise tilbake til hotellet fikk vi beskjed om at en av legene ville snakke med oss. Han fortalte at de nettopp hadde fått inn en donor som lignet litt på mannen min, så hvis vi ville kunne de befrukte eggene mine med denne donoren! Vi takket ja med en gang, snakk om hell i uhell!

Lettet satte vi kursen mot hotellet og vi var nok litt av et syn der vi vagget rundt i sneglefart, vi følte oss mørbanket begge to!