Rugedag 10

I dag er det 10 dager siden mitt lille egg ble satt inn og jeg ruger for harde livet. De første 4 dagene etter vi kom hjem fra Haugesund var jeg veldig dårlig. Siden jeg ble overstimulert og hadde en del væske i buken så var jeg veldig oppblåst og vond i magen. Jeg fikk ikke på meg noen bukser så jeg gikk faktisk rundt i pyjamasbukse mesteparten av tiden! Jeg slet veldig med å gå, bare den lille turen fra stua til badet var en påkjenning, jeg følte meg kjempeteit der jeg sneglet meg avgårde! Jeg slet også med å sove om natta for når jeg la meg ned presset væsken i magen på lungene og jeg følte jeg ikke fikk puste skikkelig -veldig ekkelt! Det gikk bedre når jeg hadde en ekstra pute under hodet, det var ikke så veldig behagelig, men jeg fikk iallefall sove litt da.

Etterhvert begynte det å gå gradvis bedre. Nå er jeg fortsatt litt støl og vond i magen, men jeg får sove som normalt og får i det minste på meg joggebuksene mine. Og i dag har jeg vært ute og gått tur for første gang siden innsettet, det var herlig.

Selv om jeg har vært veldig dårlig så har det gått greit å takle smertene, for tanken på at det kan komme noe veldig godt ut av alt dette har styrket meg. De første dagene tenkte jeg ikke så mye på graviditetstesten som jeg måtte vente på i 2 uker. Da jeg var så dårlig handlet alle tankene mine egentlig bare om hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagen. Men nå som jeg har blitt bedre og dagen for å teste nærmer seg er det virkelig det eneste jeg tenker på døgnet rundt! Neste uke er det heldigvis endelig tid for å teste.

Jeg hadde lovet meg selv før forsøket at jeg ikke skulle gå rundt å kjenne etter symptomer på om jeg kunne være gravid eller ikke. Det har jeg vel bare klart til en viss grad må jeg innrømme... Jeg går på noen progesteronpiller som heter Lutinus (de skal hjelpe til å bygge opp slimhinna i livmora for å gjøre den mer mottakelig for egget når det forhåpentlig skal feste seg). Disse har en del bivirkninger som dessverre også ligner på de symptomene du kan få dersom du blir gravid, som for eksempel ømme bryst, hodepine, oppblåst mage og kvalme. Alle disse bivirkningene har jeg kjent de siste dagene, men selv om jeg vet at det kan være at det bare skyldes medisinen så klarer jeg ikke å la være å tenke at det også kan være fordi jeg er gravid! Jeg er helt håpløs...

Tiden snegler seg avgårde, dagene føles evig lange. Det verste er nok den følelsesmessige påkjenningen det er å ikke vite om alt vi har vært i gjennom leder til noe som helst. Tenk om det hele er over om noen dager? Vil vi noen gang lykkes? Jeg vakler mellom håp og tvil annethvert minutt. Moren min advarer meg hele tiden mot å håpe for mye, mens andre råder meg til å bare tenke positivt. Jeg vet ikke helt hva som er det lureste?

Den ene natta drømte jeg at jeg var gravid og hadde termin i juni neste år. Da jeg våknet hadde jeg en så god følelse og ble så optimistisk. Så gikk det et par timer og jeg ble plutselig livredd og begynte å gråte fordi jeg hadde tillatt meg å håpe så mye! Hvordan kunne jeg gjøre det mot meg selv? For tenk så knust jeg kom til å bli hvis testen var negativ og jeg hadde gått rundt og trodd at den kom til å være positiv! Mannen min sliter nok med å holde følge med meg i denne følelsesmessige berg-og dalbanen min stakkar. Han er positivt innstilt inntil det motsatte er bevist. Åhh som jeg skulle ønske det var like enkelt for meg!

Alle disse tankene har jeg nok til felles med mange som går i gjennom prøverørsbehandling. Jeg har funnet mye trøst i et forum på nett. Damene som holder til der er så modige, sterke og støttende, mange av dem har hjerteskjærende historier å fortelle, likevel er de med på å heie andre fram til sitt mål. Jeg er kjempeglad for å ha funnet dette forumet! For selv om vi har vært åpne overfor familien og de nærmeste vennene våre og har fått mye støtte fra dem, er det likevel mye som de aldri kan forstå før de har vært i samme situasjon selv.

Uansett hva som skjer skal det bli godt å få et svar. Men jeg må innrømme det: jeg er livredd for den testen nå!